Jan Wessel

Wessel vokste opp i Kristiania (Oslo), der familien fra 1912 holdt til i en stor leilighet i Bygdøy allé 67. Hans far og eldre brødre var alle teknisk interesserte (broren Andreas Bredal Wessel drev sammen med Bror With firmaet With & Wessel, som blant annet produserte skibindingen Rottefella og hadde agentur for DKW biler og motorsykler).

Jan Wessel ble selv tidlig teknisk interessert, særlig i den nye trådløse teknologien for overføring av lyd, og leste «alt» han kom over i utenlandske radioblader. Som unggutt kjøpte han vikletråd for egne sparepenger, koblet ledninger og produserte og solgte en enkel krystallmottaker til en lav pris.

Etter gymnaset hadde han ingen formell teknisk utdannelse, selv om han senere i livet titulerte seg ingeniør. Han var praktikant i NEBB 1924 og arbeidet deretter to år i Bergen, først i Bergen Radio A/S og deretter hos agenturfirmaet Stiegler og Foldrup, som hadde egen radioavdeling. Under bergensoppholdet konstruerte han 1926 sin første torørs radiomottaker, en «reiseradio» med innebygde batterier og akkumulator, modell R2.

Wessel planla nå å starte egen radiofabrikk, også for å lære faget, en kunnskap han mente ingen skole kunne gi ham.

I 1926 reiste han tilbake til Oslo, hvor han produserte og lanserte R2 fra pikeværelset i foreldrenes leilighet. Samtidig gikk han på handelsskole om kvelden og løste handelsbrev. 27. september 1927 registrerte han sitt eget firma, Jan Wessels Radiofabrikk Radionette (senere også A/S Radionette Norsk Radiofabrikk); navnet skulle si noe om produktene – små og nette radioapparater. Pengene til virksomheten, 3000 kroner, lånte han fra en onkel som hadde tjent godt på salg av et seilskip. Han ville gjerne hjelpe sin fantasifulle nevø, men trodde at han aldri ville få sine penger tilbake.

Samme år skjedde Wessels store gjennombrudd, med lanseringen av Europas første serieproduserte radiomottaker for lysnettdrift, modell R3, en trerørs radio som fikk en kjeksboks som kabinett. Det å koble en radiomottaker direkte på lysnettet var noe helt nytt i Europa. Modellen ble populær på grunn av sin enkelhet i både konstruksjon og betjening og en gunstig pris (150 kroner), og den ble produsert i 3000 eksemplarer frem til 1931.

Virksomheten vokste nå så raskt at det ble umulig for Wessel å håndtere den alene, og en ung gutt ble ansatt. Det var kummerlige forhold på pikeværelset, hvor den nyansatte ofte måtte sitte på sjefens seng og koble radioene, mens Wessel selv var ute på byen og solgte til butikker. Han kunne snart betale tilbake lånet til onkelen, og det som hadde begynt som en hobby, ble takket være Wessels driftighet til en bedrift som stadig vokste og etter hvert ble blant de ledende i Norge gjennom 50 år.

I løpet av 1930-årene kom Radionette ut med nye radiomodeller hvert år – Salon, Elite, Kompass (den første i Norge med navneskala), Havsuper (den første med fiskeribølge), Verdensmottaker og NRK Folkemottaker; sistnevnte ble en stor suksess. «Fabrikken» flyttet fra pikeværelset til et lite lokale i Universitetsgata og derfra til større lokaler på Egertorget i Bøndenes Banks gård i 1928. Deretter fulgte ytterligere utvidelser og flytting, først til Møllergata 12 og senere (1957) til Trondheimsveien 100, samtidig som deler av produksjonen foregikk på tre ulike steder på Sinsen.

Under andre verdenskrig ble de fleste norske radioapparater konfiskert av NS-myndighetene, og Radionette produserte hovedsakelig for lager. Etter frigjøringen i 1945 ble det på ny stor etterspørsel, og flere nye modeller (Solist, Frihetssuper, Symfoni) ble lansert. 26. april 1950 kom reiseradioen Kurér i moderne, strømlinjeformet design. Med en pris på 352 kroner ble den raskt en bestselger, og i ettertid er den blitt et ikon. Kurér-apparater ble eksportert til 60 land, og i løpet av 20 år ble reiseradioene Kurér, Kurér Transi og Combi produsert i 700 000 eksemplarer.

I 1951 ble datterselskapet RadioVisjon AS etablert; denne delen av virksomheten hadde en tid også produksjon i Lyngby, Danmark. I Norge produserte RadioVisjon under merket Radionette radiomodellene Menuett, Duett og Soundmaster.

I 1950 var Wessel med på å starte, og han eide senere 50 prosent av, høyttalerfabrikken SEAS på Filipstad i Oslo (senere flyttet til Moss), og han var medeier i en høyttalerfabrikk i Danmark.

Fra 1961 begynte Radionette også å produsere svart/hvitt fjernsynsmottakere (seriene Grand og Festival), og i slutten av 1960-årene hadde Radionette-fabrikkene nesten 1000 ansatte. Det ble etablert egne salgsselskaper i Sverige og Danmark og samleproduksjon i Tyrkia, Iran og Sør-Afrika. En ny hovedfabrikk ble innviet i Sandvika utenfor Oslo i 1968.

Innføringen av fargefjernsyn i Norge ble utsatt i flere år, til stor skade for både Radionette og konkurrenten Tandbergs Radiofabrikk. Dette og ekspansjonen i forbindelse med nyanlegget i Sandvika førte til økonomiske problemer i Radionette.

I 1971 fikk selskapet ny styreformann, høyesterettsadvokat Jens Christian Hauge; samtidig gikk Wessel av som administrerende direktør og ble etterfulgt av Asbjørn Bjørvik, som til da hadde vært disponent i RadioVisjon AS.

I 1972 ble det gjennomført en fusjon mellom Tandbergs Radiofabrikk AS (se Vebjørn Tandberg) og Jan Wessel som hovedaksjonær for de tre Radionette-selskapene. Wessel fikk aksjer i Tandberg for 9 millioner kroner som betaling og en plass i styret, som han overlot til Hauge.

Tandbergs Radiofabrikk fikk store økonomiske problemer fra 1976. Aksjeverdien sank, og Wessel tapte det meste av sin formue. Radionette-selskapene ble slettet sommeren 1978, og Tandbergs Radiofabrikk gikk konkurs til jul samme år. Varemerket Radionette ble kjøpt av elektrokjeden Elkjøp, som solgte fjernsynsapparater, stereoanlegg m.m. produsert i Sørøst-Asia under navnet Radionette frem til 2020.

Jan Wessel var styremedlem i Norske Radiofabrikanters Forening (fra 1934) og i Norske Radioleverandørers Landsforbund. Han mottok NTNFs ærespris i 1968. Wessel døde i 1980.

• Radionette