H–R-diagrammet, diagram hvor stjernenes størrelsesklasse (el. luminositet) er tegnet mot deres spektralklasse (temperatur eller fargeindeks). Det er oppkalt etter dansken E. Hertzsprung og amerikaneren H. N. Russell, som laget dette uavhengig av hverandre.

I stedet for en jevn fordeling av stjerner i diagrammet, finner man veldefinerte grupper og bånd. Omkring 90 % ligger langs et diagonalt belte, hovedserien. Solen befinner seg omtrent midt i dette. Over hovedserien er kjempene og superkjempene samlet, nedenfor til venstre ligger de hvite dvergene. Egne diagrammer blir tegnet f.eks. for stjerner i Solens omegn, for stjerner som tilhører en åpen stjernehop eller en kulehop, for variable stjerner.

En stjernes posisjon i diagrammet gir opplysninger om dens masse, indre struktur og utviklingstilstand. H–R-diagrammet er derfor av stor betydning for studiet av stjernenes utvikling. Et diagram laget på basis av teoretiske beregninger prøves mot et diagram bestemt fra observasjoner.

En stjerne tilbringer mesteparten av sitt liv på hovedserien. Når hydrogenbrennstoffet i kjernen er oppbrukt, forlater stjernen hovedserien og går, ofte etter en meget komplisert bane, over i områder som «befolkes» av kjemper og superkjemper. De hvite dvergene representerer sluttstadiet for stjerner med forholdsvis små eller middelstore masser. Disse ligger opprinnelig i nedre del av hovedserien. Se også stjerner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.