Charles van Lerberghe

Van Lerberghes produksjon er liten, men av høy kvalitet. Han regnes som symbolist, men var kritisk til enkelte sider ved symbolismens estetikk, blant annet til den tanken at språket i et dikt fullstendig skulle bli til musikk og ikke formidle mening. Han fikk impulser fra ulike hold, blant annet fra den franske filosofen Henri Bergson og fra engelske diktere og malere på 1800-tallet («prerafaelittene»). Flere komponister i samtiden satte musikk til diktene hans; mest kjent er den franske komponisten Gabriel Fauré.

Van Lerberghe er kjent for to skuespill: Les flaireurs (1889, «Snuserne») viser påvirkning fra Ibsens seneste stykker og fikk blant annet betydning for Maeterlincks skuespill L'intruse («Inntrengersken»). Det er preget av en dyster stemning, mens Pan (1906), som skildrer motsetningene mellom kristendom og antikk hedendom, har en mer satirisk tone og forteller om hans antireligiøse grunnholdning. Van Lerbeghes mest kjente prosaverk er Contes hors du temps («Fortellinger utenfor tiden»), som utkom posthumt i 1931.

Lyrikken utgjør i omfang en forholdsvis liten del av Van Lerberghes produksjon, men han oppnådde stor anerkjennelse med samlingen Entrevisions (1897, «Skimt»), og særlig med diktsyklusen La Chanson d'Eve (1904, «Sangen om Eve»), som regnes som hans viktigste verk. Den unge kvinnen Eve, som åpner seg for skjønnheten i verden, blir et bilde på mennesket når det griper sine muligheter og særlig når det forstår hvor viktig den estetiske dimensjon er i menneskelivet. Van Lerberghe var lite påaktet da han levde, men de siste tiårene har stadig flere av verkene hans blitt trukket frem i lyset.

• Belgias franskspråklige litteratur