psykoanalyse

psykoanalyse. Man skjelner mellom psykoanalyse som 1) behandlingsmetode, 2) teoretisk lærebygning og 3) en internasjonalt organisert bevegelse.

Den psykoanalytiske behandlingsmetode

I 1880-årene hadde Wien-legen Josef Breuer oppdaget at såkalte hysteriske symptomer kan bero på pinlige opplevelser som virker «ubevisst». Ved utspørring i hypnose kan det lykkes å få pasienten til å huske tidligere glemte opplevelser, avreagere fortrengte følelser og ved en slik «renselse» (katharsis) bli kvitt symptomene.

Breuers arbeid ble ført videre av Sigmund Freud. Han oppgav hypnosen som et altfor utilstrekkelig hjelpemiddel og forsøkte i stedet ved energisk påvirkning i våken tilstand å få pasientene til å huske de sykdomsvekkende inntrykk. Under disse forsøk merket han at det gjorde seg gjeldende en tydelig motstand mot å erindre. Han sluttet at denne motstand skyldes erindringenes pinlige karakter, og at det var den samme kraft som ytret seg i motstanden, som i sin tid hadde ført til at inntrykkene var blitt glemt. Denne aktive glemsel kalte Freud fortrengning. Han oppfattet fortrengningen som en følge av en konflikt som ikke blir avgjort på normal måte ved bevisste valg. Det fortrengte beholder hele sin energi, men kan, fordi det på terskelen til bevisstheten finnes forsvarsmekanismer, bare gjøre seg gjeldende ad omveier. De nevrotiske symptomer kan betraktes som fremkommet ved samspillet mellom det fortrengte og de fortrengende krefter. Læren om fortrengningen ble kjernen i Freuds nye oppfatning. Målet for behandlingen av nevrotiske sykdommer ble å oppløse de sykdomsvekkende fortrengninger og erstatte dem med bevisste avgjørelser.

For å nå dette målet utformet Freud etter hvert en helt ny metode som han selv kalte psykoanalyse, og hvor grunnprinsippet er de frie assosiasjoner. I analytikerens nærvær skal pasienten (analysanden) så fritt som mulig «la tankene løpe» og meddele de «innfall» som melder seg uten hensyn til om de synes dumme, uanstendige, uforskammede el.l. En særlig betydning har det materiale analysandene bringer i forbindelse med sine drømmer. Avgjørende for analysen er de affektive prosesser som utløses under behandlingen. På analytikeren blir overført sjelelige innstillinger som synes å ha ligget latent helt fra barneårene, da grunnlaget for nevrosen ble skapt. I overføringen avspeiler det seg som aktuell opplevelse glemte barndomskonflikter og følelsesreaksjoner. Behandlingen av overføringen ble etter hvert for Freud det sentrale i den analytiske metode.

Mange analytikere bruker ennå i det vesentlige den teknikk som ble utarbeidet av Freud, mens andre har modifisert metoden, til dels meget radikalt. Freud selv utvidet psykoanalysens anvendelsesområde til å omfatte angstnevrose, angsthysteri (fobier), tvangsnevrose og flere andre tilstander. Senere er også andre former, som forskjellige karakterforstyrrelser og tilpasningsvansker, trukket inn. En dyperegående behandling tar svært lang tid, ofte mange år, og fører ikke alltid frem. Psykoanalytisk teknikk inngår i flere behandlingsmetoder, og må ansees som grunnleggende for moderne psykoterapi.

Psykoanalytisk teori

Anvendelsen av den nye metode gav erfaringer som fikk vesentlig betydning for forståelsen av den normale psykologiske utvikling. Ved siden av læren om det ubevisste er læren om den tidlige barndoms betydning for senere opplevelser og atferd den mest sentrale. «Glemte» barndomskonflikter virker ubevisst i mennesket og bestemmer i høy grad reaksjonene senere i livet.

Den nærmere utforming av Freuds lære ble bestemt av hans oppfatning av seksualdriftenes dominerende rolle for sjelslivet. Seksualdriftenes energi betegnet han som libido, og dette begrepet ble sentralt i videre psykoanalytisk teoridannelse. Hos barn ytrer libido seg gjennom lystopplevelser i tilknytning til såkalte erogene soner. Det skjer en utvikling gjennom de såkalte orale, anale og falliske stadier og latensperioden frem til puberteten (se barneseksualitet). I det falliske stadium antas barnets libido å inngå i bestemte tilknytninger til foreldrene. Særlig betydning i denne forbindelse har det såkalte ødipuskompleks og det dermed sammenhengende kastrasjonskompleks, som begge spiller stor rolle i psykoanalytisk teori. Disse komplekser forårsaker sterk ambivalens i barnets følelser overfor foreldrene. Barnets driftsliv blir mer eller mindre undertrykt etter som det må tilpasse seg samfunnets krav. I kampen mellom de undertrykkende krefter og de opprinnelige driftstendenser formes personligheten. En vesentlig faktor her er evnen til å sublimere, dvs. bruke driftsenergien for andre, «høyere» mål. Hos nevrotikeren hindres sublimeringen av tidlige, sterke fortrengninger.

Med tiden gjennomgikk Freuds lære mange forandringer. Til å begynne med regnet han med to hovedgrupper av drifter: seksualdriftene og jegdriftene (eller selvoppholdelsesdriftene). Senere ble han overbevist om at aggresjonen er av langt mer fundamental betydning enn han tidligere hadde antatt. Han innførte en ny inndeling av grunndriftene, på den ene side seksualdriften i videste forstand, Eros, på den annen side dødsdriften, Thanatos. I sine senere skrifter opererer han også med en mer differensiert oppfatning av sjelslivets struktur. Han skjelner mellom jeg, den bevisst oppfattende, velgende og handlende instans, over-jeg, bæreren av samvittigheten, og det'et, den dunkle, utilgjengelige, driftsbestemte del av personligheten. Mens mange analytikere ennå holder temmelig dogmatisk fast på Freuds teorier, har andre et mer eller mindre avvikende syn. Mange teoretiske bidrag er også kommet til. Et par av Freuds mest kjente tidlige elever, A. Adler og C. G. Jung, brøt med Freud etter en tids samarbeid og dannet egne «retninger», individualpsykologien og den analytiske psykologi. De såkalte neo-freudianere (f.eks. K. Horney og E. Fromm) bygde på Freuds grunnsyn, men hadde flere avvikende synspunkter. De la bl.a. mindre vekt på biologiske (instinktive) og større vekt på sosiale faktorer i den psykologiske utvikling. Et viktig bidrag var også Anna Freuds påvisning av en rekke forsvars- og avvergingsmekanismer som er viktige i nevrosedannelse og karakterutvikling (f.eks. reaksjonsdannelse, projeksjon, fiksering og regresjon). I moderne psykoanalytisk teori er det lagt mindre vekt på ødipuskonflikten som avgjørende for karakterdannelsen, mens preødipale konflikter og egoutviklingen er tillagt større vekt. Sentrale teoretikere er Margaret S. Mahler, som særlig er opptatt av utviklingen fra mor-barn-symbiose til autonomi, og Heinz Kohut, som er opptatt av selv-utviklingen og de narsissistiske konflikter. Den franske analytiker Jacques Lacans arbeider danner utgangspunkt for en dekonstruktivistisk postmodernistisk retning innen moderne psykoanalytisk teori.

Freud har langt på vei grunnlagt moderne psykoterapi og personlighetteori. Imidlertid har kun deler av hans teorier funnet empirisk støtte. Læren om det ube-visste og betydningen av det emosjonelle klima mellom terapeut og klient er muligens hans viktigste bidrag til psykologien.

Den psykoanalytiske bevegelse

Internationale Psychoanalytische Vereinigung (IPV) ble stiftet 1910. Etter hvert har denne forening fått lokale grupper i mange land, også de skandinaviske. Medlemmene av IPV må fylle bestemte krav til utdannelse. Bl.a. må kandidaten selv underkaste seg en psykoanalytisk behandling (læreanalyse).

Psykoanalysen har hatt stor betydning for psykoterapien og synet på de nervøse lidelser. Den har også hatt stor innflytelse på synet på barneoppdragelsen, pedagogikken, i litteraturen, og i diskusjonen om moral, religion, kunst o.a.

psykoanalyse (SML-artikkel)

Anbefalt litteratur