kobling

Koblinger deles gjerne i fire grupper:

1. Faste og stive koblinger, blant annet flenskoblinger og skruekoblinger.
2. Elastiske koblinger, som benyttes når det kan komme mindre forskyvninger av den ene akselen i forhold til den andre, jevner også i noen grad ut støtvise belastninger. Til disse hører lærkoblinger og for større belastninger remkoblinger.
3. Leddkoblinger, som brukes for sammenkobling av aksler som ligger meget skjevt i forhold til hverandre. Et eksempel er kardansk ledd (universalledd).
4. Løsbare koblinger, som benyttes når innkobling må gjøres under belastning. Her må støtet ved innkoblingen avdempes ved at den ene koblingsdelen kan gli (slure) på den andre. De fleste av disse er friksjonskoblinger med mer eller mindre komplisert utforming etter størrelsen av den kraft som skal overføres. Benyttes blant annet ved biler til å koble motoren til transmisjonen (clutch).

En spesiell type kobling er sentrifugalkoblingen, hvor sentrifugalkraften benyttes til inn- eller utkobling.

Noen andre typer mer kompliserte koblinger er for eksempel elektromagnetiske koblinger og hydrauliske koblinger, der en roterende pumpe på én aksel driver en hydraulisk motor på en annen. En slik kobling muliggjør også forandring av omdreiningstallet.

Koblinger kan også være konstruksjoner som er beregnet på å overføre trekkraft, for eksempel trekk- og festeanordninger til sammenkobling av jernbane- og sporvogner. Det er oftest enkle skruekoblinger som manøvreres for hånd, men kan også være mer kompliserte automatiske koblinger.

• friksjonskoblinger
• motor