Varig svekkede sjelsevner, rettspsykiatrisk betegnelse av betydning i saker om sikring etter straffeloven av 1902.

Hvis en straffbar handling var begått av en person med «mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner», og det var fare for at gjerningsmannen på grunn av en slik tilstand igjen vil forgå seg, kunne retten tidligere etter straffeloven av 1902 § 39 beslutte at påtalemyndigheten skulle bruke sikringsmidler overfor ham. Sikring ble 1997 vedtatt opphevet, og er fra 2002 erstattet av overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffelovens § 62 sammenholdt med psykisk helsevernloven kapittel 5 for de utilregnelige lovbrytere, og av reglene om forvaring etter straffelovens § 40 for tilregnelige lovbrytere. Betegnelsen varig svekkede sjelsevner brukes ikke lenger i straffeloven.

Betegnelsen varig svekkede sjelsevner tilsvarte ingen psykiatrisk diagnose. Den ble i strafferetten brukt om personer som opprinnelig har vist en noenlunde normal psykisk tilstand, denne er imidlertid senere av forskjellige grunner (hjerneskade, alkoholisme osv.) endret slik at det foreligger en svekkelse som kan betegnes som varig, dvs. langvarig, ikke nødvendigvis stedsevarig. Også tilstander som alderdomssvekkelse eller defekter etter paralysis generalis kan komme inn under betegnelsen. Intelligensnivået kan ikke tillegges avgjørende betydning; den rettspsykiatriske bedømmelse vil avhenge av en helhetsvurdering av vedkommendes personlighet, og mangler ved følelses- og viljeliv kan spille like stor rolle som intelligensmangel.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.