varig svekkede sjelsevner

Varig svekkede sjelsevner er en rettspsykiatrisk betegnelse som tidligere ble brukt i saker om sikring. Betegnelsen brukes ikke lenger i straffeloven.

Etter en endring av straffelovens §39 i 1929 kunne retten beslutte at påtalemyndigheten skulle bruke sikringsmidler overfor en gjerningsmann hvis han hadde «mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner», og det var fare for at han på grunn av en slik tilstand igjen ville begå en kriminell handling.

I 1997 ble sikring vedtatt opphevet, og fra 2002 er denne reaksjonsformen erstattet av overføring til tvungent psykisk helsevern etter dagens straffelovs § 62 sammenholdt med psykisk helsevernloven kapittel 5 for de utilregnelige lovbrytere, og av reglene om forvaring etter straffelovens § 40 for tilregnelige lovbrytere. Betegnelsen varig svekkede sjelsevner brukes ikke lenger i straffeloven.

Betegnelsen varig svekkede sjelsevner tilsvarte ikke direkte noen psykiatrisk diagnose. Den ble i strafferetten brukt om personer som opprinnelig hadde vist en noenlunde normal psykisk tilstand, som senere av forskjellige grunner (hjerneskade, alkoholisme og så videre) var endret slik at det forelå en svekkelse som kunne betegnes som varig. Også tilstander som alderdomssvekkelse eller defekter etter paralysis generalis (en hjernelidelse som skyldes framskreden syfilis) kunne komme inn under betegnelsen.

Intelligensnivået spilte inn i vurderingen, men ble ikke tillagt avgjørende betydning; den rettspsykiatriske bedømmelse avhang av en helhetsvurdering av vedkommendes personlighet, og mangler ved følelses- og viljesliv kunne spille like stor rolle som intelligensmangel.