Transplantasjon, overføring av celler, vev eller organer. Skjer overføringen fra et sted til et annet hos samme person, for eksempel overføring av frisk hud til et brannskadet område hos samme person, kalles det en autotransplantasjon. Er giver og mottaker forskjellige personer fra samme art, for eksempel transplantasjon av nyre fra et menneske til et annet, kalles overføringen en allotransplantasjon. Overføring fra dyr (for eksempel gris) til menneske kalles en xenotransplantasjon. En blodoverføring er et spesialtilfelle av en transplantasjon, men her bruker vi begrepet transfusjon.

Den hyppigste transplantasjon av celler er stamcelletransplantasjon (tidligere kalt benmargstransplantasjon), enten som en autotransplantasjon eller allotransplantasjon. Det er siden 1981 utført over 600 allogene stamcelletransplantasjoner ved Rikshospitalet. Allotransplantasjon av friske insulinproduserende celler (fra bukspyttkjertelen til nylig avdøde personer) til pasienter med type 1-diabetes utføres også i utvalgte tilfeller. I 2005 ble dette utført hos 6 pasienter. Det har også vært gjort forsøk på xenotransplantasjon av friske insulinproduserende celler fra gris til menneske, og xenotransplantasjon av noen nerveceller til pasienter med Parkinsons sykdom. Det foregår stor forskningsvirksomhet på dette området.

Den vanligste transplantasjon av vev er hudtransplantasjon, som oftest utføres som en autotransplantasjon. Hornhinnetransplantasjon er også vanlig, som utføres som en allotransplantasjon (av hornhinne fra en nylig avdød person). Xenotransplantasjon av bl.a. hjerteklaffer fra gris foretas også til utvalgte pasienter, men dette gjøres med dødt vev (ikke levende celler i vevet).

Transplantasjon av organer omfatter overføring av et friskt organ fra en person til en annen med en livstruende sykdom. I Norge ble det i 2005 utført følgende organtransplantasjoner (alle ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet): nyre (229), lever (38), hjerte (29), lunge (20) og bukspyttkjertel (11). Noen organtransplantasjoner kan omfatte mer enn ett organ, for eksempel en kombinert transplantasjon av hjerte + lunge eller nyre + bukspyttkjertel. Siden 1956 er det utført over 6700 organtransplantasjoner i Norge, som fra 1984 bare foretas ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet.

Giveren av celler, vev eller organer kan være en levende giver eller en nylig avdød person. Levende givere brukes ved allotransplantasjon av stamceller og nyrer. Nyretransplantasjon utføres også med nyrer fra nylig avdøde personer. Nylig avdøde personer brukes også som givere ved andre former av organtransplantasjon, transplantasjon av insulinproduserende celler og hornhinnetransplantasjon. Transplantasjoner er regulert av Transplantasjonsloven.

Mens autotransplantasjon ikke resulterer i en immunologisk forkastelsesreaksjon, er slike reaksjoner det store problemet ved de fleste allo- og xenotransplantasjoner. Fordi man nå har meget gode metoder til å hindre og hemme forkastelsesreaksjoner (se under), er resultatene etter allotransplantasjoner nå så gode at de fleste transplanterte pasientene kan sikres et langt og godt liv.

Ved allo- og xenotransplantasjoner, hvor giver og mottaker er arvemessig forskjellige individer, vil mottakerens immunapparat oppdage at det er overført celler, vev eller et organ fra et fremmed individ. Dette vil sette i gang en forkastelsesreaksjon (avstøtningsreaksjon). Forkastelsesreaksjonen er et spesialtilfelle av den meget nyttige immunologiske reaksjonen som kommer etter en infeksjon med bakterier eller virus, som vanligvis resulterer i at de fremmede mikrobene blir drept.

Forkastelsesreaksjonen er rettet mot molekyler på overflaten av de transplanterte cellene, f.eks. i en nyre, som har en struktur som er litt forskjellig fra mottakerens egne molekyler. Ved allotransplantasjon (hos mennesket) er de viktigste molekylene de såkalte HLA-molekylene, også kalt vevstyper. Arvemessig forskjellige individer har litt forskjellige HLA-molekyler på overflaten av sine celler. Etter en transplantasjon oppdager immunapparatet dette, og setter i gang en immunologisk reaksjon mot giverens fremmede HLA-molekyler og derved også de transplanterte cellene som bærer dem. Uten behandling medfører dette at de overførte cellene eller organet blir drept og avstøtt i løpet av ca. en uke. Allotransplantasjon av hornhinner medfører ofte ikke forkastelsesreaksjoner fordi den transplanterte hornhinnen vanligvis ikke kommer i kontakt med mottakerens immunapparat. Ved xenotransplantasjon av dødt vev fra gris (hjerteklaffer) oppstår heller ikke forkastelsesreaksjoner fordi vevet ikke inneholder levende celler.

Hvis mottakeren ved transplantasjonen har antistoffer som kan reagere med blodårene i det transplanterte organet, for eksempel blodtype anti-A og/eller anti-B antistoffer eller antistoffer mot HLA-molekyler, kan det oppstå en meget rask forkastelsesreaksjon minutter eller få timer etter transplantasjonen, en såkalt hyperakutt forkastelsesreaksjon.

Etter en allogen stamcelletransplantasjon kan forkastelsesreaksjonen «gå begge veier». Dels vil mottakerens immunapparat prøve å forkaste de transplanterte, fremmede stamcellene i en såkalt «vert-mot-transplantat»-reaksjon (host-versus-graft-reaksjon; HVG). Blant de transplanterte stamcellene er det imidlertid også mange modne lymfocytter fra giverens immunapparat, som vil gå til angrep på mottakeren i en såkalt «transplantat-mot-vert»-reaksjon (graft-versus-host-reaksjon; GVH). GVH-reaksjoner kan være et stort problem ved stamcelletransplantasjon.

Ved xenotransplantasjon blir forkastelsesreaksjonen spesielt sterk, særlig etter forsøk på xenotransplantasjon av organer. Dette skyldes i vesentlig grad at mennesket har «medfødte» antistoffer mot molekyler på celler fra de fleste dyr, bl.a. fra gris. Hvis man f.eks. gjør forsøk på transplantasjon av et hjerte fra en gris til et menneske, vil disse antistoffene medføre en meget rask og kraftig forkastelsesreaksjon, en hyperakutt forkastelsesreaksjon .

En vellykket allotransplantasjon krever at man kan dempe eller forhindre forkastelsesreaksjonen. Dette gjøres på to måter:

1) Bruk av medikamenter som hemmer den immunologiske forkastelsesreaksjonen (se immunsuppresjon). Vanlige brukte medikamenter i dag er kortikosteroider, ciclosporin, azatioprin, mykofenolat og metotreksat (men nye og mer effektive medikamenter blir stadig utviklet). Disse medikamentene må organtransplanterte pasienter bruke resten av livet. En ulempe med dagens immunsupprimerende medikamenter er at de hemmer alle immunologiske reaksjoner, både forkastelsesreaksjonen som vi ønsker å hemme, men også de nyttige immunologiske reaksjonene som vi ikke ønsker å hemme, nemlig de som beskytter oss mot infeksjoner og utvikling av kreftceller. Derfor ser vi en øket infeksjonsfare etter allotransplantasjoner, særlig tidlig etter transplantasjonen når dosene av immunsupprimerende midler må holdes ganske høye. Senere etter transplantasjonen er det en øket fare for utvikling av kreft.

2) Utvelgelse av giver-mottaker-kombinasjoner som «passer godt sammen». Mottakeren må ikke ha antistoffer som kan ødelegge det transplanterte organet i en hyperakutt forkastelsesreaksjon. Dessuten bør HLA-molekylene hos giver og mottaker være så like som mulig. Dette gjøres ved såkalt vevstyping. Før organtransplantasjon blir mottakeren vevstypet for sine HLA-molekyler, og man søker å finne en giver som er mest mulig vevstypeforlikelig med mottakeren (har HLA-molekyler som er mest mulig lik mottakerens). Dette er særlig viktig ved stamcelletransplantasjon.

Vi har i dag ikke tilstrekkelig gode midler til å hemme de sterke forkastelsesreaksjonene som kommer etter xenotransplantasjon av levende celler, for eksempel fra gris. Av denne grunn, og på grunn av en potensiell fare for overføring av smittestoffer (virus etc.), er slike transplantasjoner foreløpig ikke tillatt å utføre i Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.