To-instansreformen, reform innen straffeprosessen som trådte i kraft 1. august 1995 og som innebar at alle straffesaker skal behandles i tingretten og deretter eventuelt kunne ankes til lagmannsretten.

Tidligere startet de alvorlige sakene i lagmannsretten. Ettersom Høyesterett ikke kan vurdere skyldspørsmålets faktiske side i straffesaker, fikk bare én instans da foretatt bevisbedømmelse i disse sakene.

Reformen medførte at norsk prosess i større grad kom i samsvar med minstekravene i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter  (SP), der Artikkel 14 (5) krever at enhver som domfelles skal ha adgang til å få overprøvet fellelsen i minst en instans.

Norge har fortsatt forbeholdt seg ikke å følge menneskerettighetenes krav i saker der en tiltalt først er frifunnet, men så domfelles i lagmannsretten i saker om anke over bevisvurderingen. I disse sakene får den tiltalte ikke overprøvet fellelsen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.