To-instansreformen, reform innen straffeprosessen som trådte i kraft 1. august 1995 og som innebar at alle straffesaker skal behandles i tingretten og deretter eventuelt kunne ankes til lagmannsretten.

Tidligere startet de alvorlige sakene i lagmannsretten. Ettersom Høyesterett ikke kan vurdere skyldspørsmålets faktiske side i straffesaker, fikk bare én instans da foretatt bevisbedømmelse i disse sakene.

Reformen medførte at norsk prosess i større grad kom i samsvar med minstekravene i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter  (SP), der Artikkel 14 (5) krever at enhver som domfelles skal ha adgang til å få overprøvet fellelsen i minst en instans.

Norge har fortsatt forbeholdt seg ikke å følge menneskerettighetenes krav i saker der en tiltalt først er frifunnet, men så domfelles i lagmannsretten i saker om anke over bevisvurderingen. I disse sakene får den tiltalte ikke overprøvet fellelsen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.