springgaffel

Bakkroppen til spretthaler består av seks segmenter hvorav springgaffelen sitter på det fjerde segmentet, på undersiden av dyret. I hvileposisjon er springgaffelen foldet inn under kroppen og holdes på plass av en struktur på det tredje segmentet som fungerer som et hefteapparat. Da spenningen i springgaffelen utløses blir dyret kastet av gårde, og varierende med størrelsen på springgaffelen, kan dyret hoppe mange ganger sin egen kroppslengde.

Springgaffelen har utviklet seg fra gangevedheng og består av en bred struktur i basis som deler seg i to lengre armer. Ytterst på armene er en mindre struktur som ligner en klo, som kan ha små tagger, noe som gir godt grep på underlaget. Hos spretthaler forbundet til vann, har den ytterste delen en litt bredere form som hindrer dyret fra å bryte vannoverflaten ved et hopp.

Springgaffelen har en katapult-mekanisme. Den ligner en fjær som sakte lades opp med energi før den kan skytes ut umiddelbart. Utskytningen skjer ved hjelp av hydrostatiske krefter og muskelkraft. Energi lagres i strukturer av kutikula ved basis av springgaffelen. Når springgaffelen er brettet inn under kroppen blir trykket i kutikulaveggen økt av kroppsvæsken, kalt hemolymfe, som er konsentrert i kroppshulen. Da innvendige muskler strammes før et hopp og springgaffelen utløses, blir hemolymfen presset nedover og bakover, inn i hulrommet av springgaffelen.

Spretthaler bruker springgaffelen hovedsakelig som en forsvarsmekanisme, for å unngå predatorer eller stressende miljøer raskt.

Ofte fremstår det som om retningen på hoppingen er uforutsigbar. Spretthalene kastes rundt i luften og lander ukontrollert.

I noen tilfeller benyttes hoppingen i en lengre kontrollert vandring, som for eksempel ved vintermigrasjon over snø hos snølopper.

Andre leddyr som også har utviklet en liknende mekanisme som springgaffelen er biller innenfor insektsfamilien smellere.

• spretthaler