skuddtegn

Skuddtegn – hjortedyr
Av .

Artikkelstart

Skuddtegn er dyrets reaksjon og oppførsel når det er truffet av skudd under jakt.

En fugl som er dødelig truffet, klapper fullstendig sammen og faller rett i bakken. Hodet vil ofte henge ned før fuglen treffer bakken. Ved riktig treff på hare og rev vil som oftest disse falle døde om i skuddet og bli liggende på skuddplassen. Avskyting av bein hos hare kan forekomme. Ved treff av noen få hagl i kroppen kan det være svært vanskelig å registrere treff – det kan rykke litt i haren og ofte ligger det igjen ull på skuddstedet.

Riktig skudd mot sel (i hjernen) gjør at dyret blir liggende dødt og urørlig i skuddøyeblikket. Hos hjortedyr er hjerteskudd og lungeskudd alltid drepende selv om dyret kan sette av gårde 100–200 meter etter at det er blitt truffet.

Skuddtyper

Vanlige skuddtyper er:

Ethvert skudd mot vilt skal kun løsnes med formål å drepe så raskt og smertefritt som mulig. Det mest humane ville vært fulltreff i hjerne eller i hjerte/pulsåre, men disse områdene er så små at de vanskelig eller umulig er sikre mål. Derfor bør man etterstrebe treff midt på dyrets kropp i linje med forbeinet. Da er man sikker på at vitale blodkar blir ødelagt, og at dyret enten faller dødt på stedet eller dør i løpet av kort tid. Skudd mot hodet skal ikke løsnes, det samme gjelder skudd bakfra. Det eneste unntaket er dersom man skal avlive skadet vilt med alle tilgjengelige midler. Det samme gjelder skudd mot hjortevilt rett forfra. Halsskudd fra siden mot hjortevilt praktiseres i enkelte tilfeller av noen, men dette er heller ikke tilrådelig. Det er lett å misforstå hvor i dyrets hals virvelsøylen ligger. Ofte treffer skuddet i stedet musklene over den buen som halsvirvlene danner.

Skudd mot vilt i bevegelse krever en meget dyktig skytter, etter som det krever korrekt foranhold harmonert med dyrets bevegelse og med skuddhold. Det krever også at skytteren evner å trekke av uten å stanse våpenets bevegelse. Stanser han bevegelsen vil skuddet etter all sannsynlighet gå bak, med vomskudd eller andre skader som følge. Et dyr i bevegelse kan også skifte retning slik at de vitale organene ikke rammes i treffet. Forhøyninger og søkk i terrenget som jegeren ikke ser kan gjøre at dyret i skuddøyeblikket gjør uforutsette bevegelser. Skudd mot liggende dyr er også vanskelig og frarådes. Dette fordi det er vanskelig å vite hvor de vitale organene ligger i forhold til den fysiske konturen av dyret.

Det ideelle rifleskuddet løsnes mot dyr som står stille med siden til på det hold våpenet er innskutt på. Skudd på for lange hold kan medføre skadeskyting fordi kula synker etter den har nådd innskytingsholdet.

Mot orrfugl og storfugl under toppjakt ble skuddet tradisjonelt rettet mot den hvite «skuddflekken» ved vingeroten. I stedet bør det optimale skuddet treffe ca 5 cm skrått nedenfor og bakenfor skuddflekken, noe mindre på orrhane. Det ideelle treffområdet er fra skuddflekken og 10 cm bakover parallelt med rygglinjen, 8 cm rett ned på fuglekroppen og så forover mot vingeflekken. Det hvite feltet befinner seg dermed helt i ytterkant av det ideelle treffområdet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Unsgård, John Henning og Frøstrup, Johan Christian (2007). Norsk jaktleksikon. Arendal: Friluftsforlaget

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg