signifikansnivå

I statistisk hypotesetesting kan det gjøres to typer feil: Man kan forkaste nullhypotesen selv om den er sann, og man kan beholde nullhypotesen selv om den er usann. Feilaktig forkasting av nullhypotesen kalles type I-feil. Type II-feil er å beholde nullhypotesen, selv om den burde vært forkastet.

Fordi type I-feil oftest anses som å være verre enn type II-feil, er det denne forskerne ønsker å begrense. Det gjøres ved å velge en grense for hvor stor sannsynlighet for type I-feil som tillates. Denne grensa kalles signifikansnivået. Signifikansnivået i en statistisk hypotesetesting velges alltid på forhånd, før datainnsamlingen starter.

Signifikansnivået er den maksimale sannsynligheten for type I-feil vi er villige til å tillate hvis vi skal forkaste nullhypotesen.

Fordi signifikansnivået er en sannsynlighet, er det et tall mellom 0 og 1. I praksis velges sjelden signifikansnivåer større enn 0,05 (5 prosent).

Signifikansnivået noteres ofte med den greske bokstaven alfa: α.

I vitenskapelige artikler kan et signifikansnivå på 0,05 for eksempel angis med formuleringer som

• «Signifikansnivået α ble satt til 0,05.»
• «p-verdier ≤ 0,05 vurderes som statistisk signifikante.»

Sannsynligheten for type I-feil skrives ofte på denne formen:

P( type I-feil ) = P( Forkaste H₀ når H₀ er sann ) = P (Forkaste H₀ | H₀ )

I en statistisk hypotesetesting er en tilnærming å ta utgangspunkt i nullhypotesen, observasjonene og en statistisk modell, og fra dette beregne en p-verdi. Så sammenlignes p-verdien med signifikansnivået, og ut fra dette enten forkastes eller beholdes H₀.

Alternativt kan man ta utgangspunkt i signifikansnivået, nullhypotesen og en statistisk modell, og fra dette beregne såkalte forkastningsgrenser. Så kan observasjonene sammenlignes med forkastningsgrensene, og fra dette enten forkastes eller beholdes H₀.

Dersom konklusjonen på hypotesetesten er at nullhypotesen forkastes, sier man at observasjonene, som ofte er tall som beskriver sammenhenger, forskjeller eller endringer, er «statistisk signifikante på nivå α».

Dersom de observerte sammenhengene, forskjellene eller endringene derimot ikke fører til forkasting av nullhypotesen, sier vi at de «er ikke statistisk signifikante på nivå α».

Dersom det gjøres mange hypotesetester i en vitenskapelig studie, øker sannsynligheten for type I-feil. Derfor må signifikansnivået justeres for at det skal kunne tolkes på riktig måte.

Det finnes mange måter å justere signifikansnivået på. En metode som er mye brukt er såkalt Bonferroni-korreksjon. Denne korreksjonen gjøres ved å telle opp antall sammenligninger (antall hypotesetester), og dele det opprinnelige signifikansnivået på dette tallet.

• hypotesetesting
• statistisk signifikant
• p-verdi
• nullhypotese
• statistikk

• Bennett CM m.fl.: Eksempel med hjernescanning av død laks. Kortfattet, humoristisk vitenskapelig poster om multiple sammenligninger og justering av signifikansnivå