Psykofarmaka, samlebetegnelse for legemidler hvis hovedeffekt er å påvirke psykiske funksjoner og dermed brukes i behandlingen av psykiske lidelser. Belladonna, opium og andre legemidler har vært brukt i behandlingen av psykiske lidelser gjennom årtusener, men det var først i siste halvdel av 1800-tallet at farmakologisk behandling av psykiske lidelser begynte å bli systematisk utforsket. Gjennombruddet for moderne psykofarmakologisk behandling kom i begynnelsen av 1950-årene med introduksjon av klorpromazin, et nevroleptikum, og noe senere antidepressive legemidler (tricykliske antidepressiva – TCA). I 1990-årene ble det introdusert en rekke nye psykofarmaka i Norge som synes å ha samme effekt som de gamle, men med tilsynelatende mindre bivirkninger.

Psykofarmaka som har sin hovednytte i behandling av psykoser kalles nevroleptika. De nye nevroleptika som har mindre bivirkninger, kalles ofte «atypiske nevroleptika» fordi de delvis har en noe annen effekt på nervecellenes reseptorer. Antidepressiva betegner legemidler som er effektive mot depresjoner. Ved innføring av nyere antidepressiva med mindre toksisitet og bivirkninger har det imidlertid vist seg at disse medikamentene også er effektive mot andre psykiske lidelser, spesielt ulike angst- og tvangslidelser. Begrepet antidepressiva erstattes derfor mer og mer av betegnelser som beskriver de nye medikamentenes virkningsprofil i synapsen, som f.eks. selektive serotonin-reopptakshemmere, SSRI (av eng. selective serotonin re-uptake inhibitor), eller SNaSRI (selektiv noradrenalin- og serotonin-reopptakshemmer). Anxiolytika betegner egentlig legemidler som demper angst, men ordet brukes i praksis mest om benzodiazepiner som er den type legemidler som kan dempe angst hurtigst.

Hypnotika og sedativa er psykofarmaka som virker søvnfremmende eller dempende (sederende). Psykostimulerende psykofarmaka er medikamenter som øker våkenhetsgraden og som har fått en viss plass ved behandling av oppmerksomhetsforstyrrelser (MBD). I psykiatrisk behandling brukes også medikamenter som primært ikke var utviklet som psykofarmaka, f.eks. antiepileptika.

Nevroleptika har fire hovedvirkninger. En uspesifikk dempende-søvndyssende virkning (pasienten blir trett, avslappet), en spesifikk dempende og antipsykotisk virkning (pasienten bryr seg mindre om stimuli som kommer utenfra eller innenfra, uro dempes, blir mindre aggressiv), en psykostimulerende virkning (pasienter som er passive og sløve kan kvikne til) og en viss antidepressiv effekt (humørsvingninger og lettere former av senket stemningsleie kan bedres). Hovedindikasjonen for bruk av nevroleptika er psykotiske symptomer av enhver årsak samt maniske symptomer. Effekten er mest uttalt overfor såkalte positive symptomer (f.eks. hallusinasjoner, vrangforestillinger, rastløshet, angst). Brukt i lave doser kan nevroleptika også brukes ved behandling av impulsivitet, angst og uro, spesielt ved alvorlige personlighetsforstyrrelser.

De vanligste bivirkningene er forstyrrelser i bevegelsesmønsteret (f.eks. parkinsonisme, muskulær uro, stivhet), sedasjon (overtrett, døsig), munntørrhet og vektøkning. Det er også mistanke om at enkelte antipsykotika kan føre til skade på blodtilførselen til hjernecellene (cerebrovaskulær skade). Bivirkningene kan være plagsomme, men er med få unntak (malignt nevroleptikasyndrom) sjelden farlige. De nye såkalte «atypiske» nevroleptika gir færre og mindre plagsomme bivirkninger og erstatter derfor gradvis de gamle som førstehåndsvalg ved behandling av alvorlige psykiske lidelser.

Før introduksjon av de såkalte «atypiske nevroleptika» skilte man mellom høydose- (dosering større enn 50–100 mg i døgnet) og lavdose- (dosering mindre enn 50 mg i døgnet) nevroleptika. Høydosenevroleptika gav mindre og lavdosenevroleptika mer bevegelsesforstyrrelser, mens munntørrhet og andre såkalte anticholinerge bivirkninger var hyppigere ved bruk av høydosenevroleptika. Denne inndelingen er nå i ferd med å forsvinne gjennom introduksjon av de nye «atypiske nevroleptika» med færre og mindre bivirkninger.

Ut fra medikamentenes biokjemiske virkningsprofil skilles det mellom de gamle uselektive monoaminreopptakshemmere (TCA) og de nyere medikamentene: selektive serotonin- og/eller noradrenalin-reopptakshemmere (SSRI, SNaSRI, SNaRI), reversible hemmere av monoaminoksidase A (RIMA) og medikamenter med kombinerte biokjemiske effekter (alfa-2 + 5HT2 og 5HT3-antagonisme; SSRI+5HT2-antagonisme).

Felles for alle medikamentene er at de hever et sykelig senket stemningsleie og reduserer angst og søvnproblemer. Markert effekt kommer imidlertid først etter 1–2 uker.

Hovedindikasjonen for disse legemidlene er derfor markerte depresjoner, angstlidelser og tvangslidelser, men de brukes også til en viss grad ved andre psykiske lidelser (impulsforstyrrelser, bulimi, karakternevrose).

SSRI har av media misvisende blitt kalt «lykkepiller». Navnet skyldes at noen personer som hele sitt liv hadde vært plaget med forstemninger og lav selvfølelse, opplevde at de gjenvant en følelse av velvære, trivsel og sunn selvhevdelse etter påbegynt behandling med SSRI. SSRI og andre antidepressive legemidler kan imidlertid bare normalisere sykelig senket stemningsleie og langvarige hemninger som ledd i en psykisk lidelse. Medikamentene vil ikke gi «lykke» til personer som har det vanskelig, men som ikke har en psykisk lidelse. Navnet «lykkepille» er derfor klart misvisende og bør ikke brukes.

Bivirkningene av TCA var først og fremst anticholinerge bivirkninger som munntørrhet, vektøkning, tretthet og seksuelle bivirkninger. Overdoser var dessuten dødelige. Bivirkningene varierer noe mellom de kjemiske gruppene. Bivirkningene av SSRI, som er mest brukt i Norge, har vist seg å kunne være av alvorlig art. Bl.a. kan de medføre psykiatriske bivirkninger som selvmordsrelatert atferd, selvskading, aggressivitet eller fiendtlighet m.m. både hos voksne og barn. Det har ført til at flere SSRI-preparater er ført opp på legemiddelverkets liste over preparater som skal overvåkes spesielt med hensyn til bivirkninger. Bruk av SSRI kan også medføre kvalme og løsere mage. Omkring 1/3 opplever seksuell dysfunksjon i form av forsinket sædavgang eller orgasmehemning. Enkelte kan få søvnproblemer. RIMA gir først og fremst en viss oppspilthet og uro som bivirkning, mens de andre medikamentene ofte gir tretthet og eventuelt ustøhet som utilsiktet bivirkning. Noen som har brukt de nye medikamentene over tid, kan kjenne uro, angst og få ubehagelige, elektrisk støtlignende, opplevelser i kroppen hvis de brått slutter med medikamentene. Medikamentene gir ikke avhengighet med toleranseøkning og doseøkning som resultat, slik man ser det ved mange anxiolytika.

Dette er en gruppe psykofarmaka som alle synes å virke på benzodiazepinreseptorer direkte eller indirekte. Felles for denne gruppe stoffer er en raskt innsettende angstdempende og søvndyssende effekt, noe som har gjort at medikamentene ofte brukes for å dempe akutt angst eller som innsovningsmidler. Brukt over tid utvikles lett toleranse for denne type medikamenter. Personer som er disponert for misbruk, kan også i noen tilfeller utvikle en avhengighet av denne gruppe medikamenter, noe som gjør at bruken allment anbefales å være tidsbegrenset.

De hyppigste bivirkningene skyldes som regel for høye doser og er foruten svær tretthet og tunghet «dagen derpå», særlig vanskeligheter med å styre muskulære bevegelser (ustø gange, snøvlete tale).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.