omvendt bevisbyrde

Omvendt bevisbyrde er det å måtte bevise at en påstand er uriktig. Vanligvis er det slik at den som påstår noe, må bevise at påstanden faktisk er sann, det vil si at vedkommende har bevisbyrden. Hvis det er omvendt bevisbyrde som gjelder, kan en person få en avgjørelse mot seg hvis han eller hun ikke kan motbevise det som motparten påstår.

Ved omvendt bevisbyrde anses altså en påstand for å være sann inntil det motsatte er bevist.

Regler om omvendt bevisbyrde fins blant annet flere steder i miljøretten og personskaderetten, blant annet i pasientskadesaker.

Omvendt bevisbyrde i pasientskadesaker

I pasientskadesaker har domstolene innført omvendt bevisbyrde når det er tvil om hva som har skjedd. I slike saker gjelder at dersom en pasient for eksempel påstår at han/hun er påført en skade ved uaktsomhet, og det er tvil om dette, er det helsetjenesten som må bevise at så ikke er tilfelle, ut fra sin plikt til å føre journal om behandlingen.

Dette er begrunnet med at de som yter helsehjelp, er pålagt i lov å dokumentere pasientens helsetilstand og helsehjelpen. Når journalen er mangelfullt ført, vil det derfor i tvilstilfeller gå ut over helsetjenesten. Pasientens påstand om hva som har skjedd vil da lettere bli lagt til grunn.

Omvendt bevisbyrde i varslersaker

Omvendt bevisbyrde gjelder også i saker om gjengjeldelse mot varslere. Hvis en arbeidstaker legger fram opplysninger som gir grunn til å tro at en varsler er blitt møtt med gjengjeldelse, er det arbeidsgiveren som må bevise at gjengjeldelse ikke har funnet sted (arbeidsmiljøloven § 2 A-2).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg