Munnavlesning, språklig hjelpemiddel for døve og tunghørte basert på observasjon av de synlige bevegelsene ved artikulasjonen. Av taleorganene er leppene, underkjeven og delvis den fremste del av tungen synlige, men derimot ikke baktungen, den bløte gane og stemmebåndene. Bare omkring 1/3 av språklydene kan sies å gi et sikkert avlesningsbilde. Vokaler er lettere å identifisere enn konsonanter, da de fleste vokallyd har sin karakteristiske leppestilling. Av konsonantene kan man ikke se forskjell på f.eks. p, b og m.

Når munnavlesning likevel ikke sjelden gir opptil 100 % forståelse, henger det sammen med at man avleser helheten fremfor enkelthetene. Avleseren iakttar den talendes ansiktsuttrykk og gester. Ofte vil situasjonen fortelle noe om hva som blir sagt. Mange språklige muligheter kan derfor utelukkes eller regnes som lite sannsynlige. Munnavlesning krever skarp iakttagelse og intelligent tydning. Både døve og sterkt tunghørte er avhengige av munnavlesning. Sterkt tunghørte har den fordel at hørselsrestene kan støtte oppfattelsen av munnavlesningen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.