munnavlesning

Artikkelstart

Munnavlesning er en strategi for å oppfatte talte språk når lyden er borte eller ikke blir oppfattet. Munnavlesning er basert på observasjon av de synlige bevegelsene ved artikulasjonen. Av taleorganene er leppene, underkjeven og delvis den fremste del av tungen synlige, men derimot ikke den bakre delen av tungen, den bløte ganen og stemmebåndene. Bare omkring 1/3 av språklydene gir et mulig avlesningsbilde. Vokaler er lettere å identifisere enn konsonanter, da de fleste vokallydene har sin karakteristiske leppestilling. Av konsonantene kan en ikke se forskjell på for eksempel p, b og m.

Når munnavlesning kan gi god forståelse, henger det sammen med at en avleser helheten fremfor enkelthetene. Avleseren iakttar den talendes ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Ofte vil situasjonen fortelle noe om hva som blir sagt. Mange språklige muligheter kan derfor utelukkes eller regnes som lite sannsynlige. Munnavlesning krever gode ferdigheter i språket som blir avlest. Det kan likevel oppstå misforståelser. De fleste munnavleser mer enn de vet selv når de er i støyende omgivelser. Døve og sterkt hørselshemmede er avhengige av munnavlesning når de som hører ikke snakker tegnspråk. Sterkt hørselshemmede kombinerer gjerne oppfattelsen av munnavlesningen med den hørselsresten de måtte ha.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg