Monodisperse plastkuler, polymerpartikler (plastkuler) fremstilt på en slik måte at alle kulene er praktisk talt like store. Forskjellige prosesser brukes i fremstillingen, avhengig av hvilke kulestørrelser som skal produseres. Et viktig størrelsesområde er fra ca. 0,001–0,1 mm i diameter.

Industriell produksjon av slike kuler i Norge ble startet i 1979 (Dyno Particles AS) på grunnlag av en oppfinnelse av professor John Ugelstad og medarbeidere ved NTH og SINTEF, som gjør det mulig å fremstille runde polymerpartikler med ekstremt små avvik i størrelse. Prosessen starter med ytterst små monodisperse kuler som kan fås ved emulsjonspolymerisasjon. Ved en totrinnsprosess økes størrelsen på kulene, først ved svelling med en laveremolekylær inert væske dispergert i en vann-/løsemiddelblanding, «aktivering», og derpå ved svelling med monomerer (f.eks. styren eller metylakrylat) i vann. Monomeren i de svellede kulene blir så polymerisert til ferdige plastkuler.

Det kan også lages porøse kuler med en tverrbindene monomer (f.eks. divinylbenzen) tilsatt en væske som ekstraheres etterpå og etterlater seg porer. Magnetiserbare kuler og kuler med modifiserte overflateegenskaper kan også fremstilles. Forskere ved norske og utenlandske sykehus har utviklet spesielle kvaliteter for medisinske anvendelser, f.eks. kuler med antistoffer på overflaten.

Monodisperse plastkuler er tatt i bruk som kalibreringsmiddel for instrumenter, «spacere» i flytende krystall-displayer, kromatografisk kolonnemateriale og til medisinsk diagnose, celleseparasjon (f.eks. fjerning av kreftceller fra benmarg) og vevstapning. De har også mange andre potensielle bruksområder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.