Krystallkjemi, sammenhengen mellom stoffenes kjemiske sammensetning og deres krystallstruktur.

Ved M. von Laues og W. L. Braggs oppdagelse av røntgendiffraksjon hos krystaller i 1912 ble en ny epoke i krystallografien innledet. I løpet av de følgende tiår ble krystallstrukturene for et stort antall enkle kjemiske forbindelser og grunnstoffer bestemt, og dette materialet danner grunnlaget for den moderne krystallkjemi, som i første rekke er knyttet til V. M. Goldschmidts navn.

En krystalls struktur avhenger av byggesteinenes mengdeforhold, størrelsesforhold og bindingsegenskaper; byggesteiner er atomer, ioner eller molekyler. På denne måten kan fenomener som isomorfi og polymorfi forklares. I en isomorf rekke vil strukturen tåle en viss variasjon i størrelse for de forskjellige ioner eller atomer. Blir variasjonen imidlertid for stor, så skal det bare en forandring i de ytre betingelser som temperatur og trykk til for at substansen kan opptre i en ny krystallstruktur. Man får på denne måten polymorfe former med samme kjemiske sammensetning, men med forskjellig krystallstruktur og forskjellige stabilitetsområder. Jfr. kjemisk binding, krystallografi og krystallstruktur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.