Krystallkjemi, sammenhengen mellom stoffenes kjemiske sammensetning og deres krystallstruktur.

Ved M. von Laues og W. L. Braggs oppdagelse av røntgendiffraksjon hos krystaller i 1912 ble en ny epoke i krystallografien innledet. I løpet av de følgende tiår ble krystallstrukturene for et stort antall enkle kjemiske forbindelser og grunnstoffer bestemt, og dette materialet danner grunnlaget for den moderne krystallkjemi, som i første rekke er knyttet til V. M. Goldschmidts navn.

En krystalls struktur avhenger av byggesteinenes mengdeforhold, størrelsesforhold og bindingsegenskaper; byggesteiner er atomer, ioner eller molekyler. På denne måten kan fenomener som isomorfi og polymorfi forklares. I en isomorf rekke vil strukturen tåle en viss variasjon i størrelse for de forskjellige ioner eller atomer. Blir variasjonen imidlertid for stor, så skal det bare en forandring i de ytre betingelser som temperatur og trykk til for at substansen kan opptre i en ny krystallstruktur. Man får på denne måten polymorfe former med samme kjemiske sammensetning, men med forskjellig krystallstruktur og forskjellige stabilitetsområder. Jfr. kjemisk binding, krystallografi og krystallstruktur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.