kognitiv dissonans

Festingers mest kjente eksperiment til støtte for dissonansteorien var ganske enkelt, men teoretisk meget interessant. Alle deltakerne utførte innledningsvis i forsøket en drepende kjedelig oppgave, hvoretter

• en gruppe ble bedt om å "lyve" (fortelle ventende deltakere at oppgaven de nettopp hadde utført var artig) for en ganske høy pengesum, mens
• en annen gruppe ble bedt om det samme for en lav pengesum.
• En tredje gruppe ble ikke bedt om å «lyve» og fikk heller ikke noen penger.

Til slutt ble alle deltakerne bedt om å vurdere oppgaven de opprinnelig hadde utført.

Belønningsteori, som var dominerende i psykologien på 1950-tallet, ville her anta at gruppen som fikk mest belønning ville like oppgaven bedre enn de to andre gruppene. Men Festinger hadde en annen og spennende forventning. Han mente at

• den gruppen om først gjennomførte den kjedelige oppgaven og så «løy» for en lav pengesum ville oppleve dissonans mellom hva de sa («Oppgaven var artig») og hva de fikk for å si dette (lav pengesum). Denne dissonanstilstanden ville derfor føre til at disse deltakerne oppvurderte den kjedelige oppgaven de hadde utført.
• Den andre gruppen som fikk høy betaling for å «lyve» ville, ifølge Festinger, ikke oppleve dissonans, siden de simpelt hen «løy» på grunn av de pengene de fikk.
• Den tredje gruppen, som verken «løy» eller fikk penger, ville ganske enkelt si hva de mente om den kjedelige oppgaven.

Ikke uventet fikk Festinger rett: Dissonansgruppen viste den mest positive vurderingen av oppgaven, mens de som fikk mye penger for å «lyve» vurderte den mye dårligere, omtrent tilsvarende som den gruppen som verken «løy» eller fikk penger.

Dissonansteorien har vært gjenstand for mye diskusjon og forskning, og betraktes som et viktig prinsipp for å forstå holdningsendring og motivasjon. Eksempelvis tilsier teorien at det å klare å slutte å røyke (atferdsendring) vil være mer sannsynlig hvis røykeren slutter å røyke etter mildt ytre press enn etter sterkt ytre press:

• Ved mildt press vil røykeren oppleve dissonans mellom faktisk atferd («jeg røyker ikke nå») og holdning («jeg liker å røyke»), og vil dermed endre holdningen («jeg liker ikke å røyke lenger»).
• Omvendt vil sterkt ytre press skape en situasjon der faktisk atferd («jeg røyker ikke nå») kobles til det ytre presset («barna mine tvinger meg til ikke å røyke») heller enn egen holdning («jeg liker å røyke»). Altså er det her ingen dissonans mellom faktisk atferd («jeg røyker ikke nå») og holdning («jeg liker å røyke») fordi dette forklares av det sterke ytre presset («barna mine tvinger meg til ikke å røyke»). Sterkt ytre press vil ikke skape en dissonanstilstand og derfor heller ikke holdningsendring.

Teorien ses i mange varianter. Eksempelvis publiserte sosialpsykologene Aronson og Mills på 1950-tallet eksperimenter som viste at vi rettferdiggjør for oss selv de valg vi gjør, spesielt når valget er forbundet med anstrengelse eller en annen form for kostnad ("justification of effort"-studiene). Eksempelvis arrangerte disse forskerne et eksperiment der noen deltakere måtte gjennomgå en omstendelig opptaksprosedyre for å bli medlem av en klubb (høy anstrengelse), mens en annen gruppe ble medlemmer på en enklere måte (lav anstrengelse). Denne klubben viste seg å være ganske kjedelig. Men interessant nok vurderte høy-anstrengelse-gruppen klubben mer positivt enn lav-anstrengelse-gruppen. Aronson og Mills tolket dette funnet i tråd med dissonansmodellen: Siden den første gruppen hadde anstrengt seg for å bli medlem av en klubb som var ganske kjedelig, måtte man oppvurdere holdningen til klubben

• holdning
• motivasjon
• kritisk tenkning
• Dunning-Kruger-effekten