Jazzdans, jazzballett, populær, men ikke alltid helt dekkende betegnelse for en dansestil som har sin aller første bakgrunn i afro-amerikansk musikk i USA på slutten av 1800-tallet. Det er på mange måter lettere å si hva jazzdans ikke er enn det motsatte. Den bygger verken på klassisk ballett-teknikk eller på moderne danseteknikk, men mer på tradisjonen fra amerikanske minstrel-show og vaudeville, senere også på impulser fra Harlems «Song and Dance Shows» og den amerikanske musikal-tradisjonen.

Et karakteristisk element var stepping (tapdance) med sin sterke betoning av rytmen, fremført enten med vanlige sko eller med metallbeslag under skoene som aksentuerte slagene mot gulvet. Etter den annen verdenskrig har en rekke dansepedagoger videreutviklet en rytmisk danseteknikk som bl.a. også er inspirert av moderne jazz, og som har fått navnet jazzdans eller jazzballett. En av de mest kjente er amerikaneren Matt Mattox, kjent i Norge gjennom sin elev Elisabeth Frich. Andre amerikanske koreografer og dansere som har arbeidet innen jazzdansen, er Carol Haney, Peter Gennaro, Ruth Walton, Gus Giordano og Eugene Facciuto, bedre kjent som Luigi. Men det er spesielt koreografer som Bob Fosse og Michael Bennet som står som eksponenter for dagens amerikanske jazztradisjon.

I motsetning til den klassisk trente danser bruker jazzdanseren i større grad hofter og overkroppen. Mens føttene betoner takten, kan armene og hodet beveges til en mer synkopert rytme. Moderne koreografer har benyttet seg av denne afro-amerikanske dansetradisjonen, som også bl.a. bygger på vestindiske danseformer.

Jazzdans er opprinnelig de svarte amerikaneres danseform. Det første show som var produsert og satt var Jack Coles A Trip to Coontown (1898). Senere fulgte show som Shuffle Along (1921), From Dixie to Broadway (1924) og Rhapsody in Black (1931), med stjerner som Josephine Baker, Ethel Waters og Bill Robinson. Disse nye jazzdans-showene med innslag av etniske danser fra Karibia og Mellom- og Sør-Amerika ble av Jack Cole, Katherine Dunham og av de klassisk utdannede koreografene George Balanchine og Jerome Robbins overført til Broadway og videreutviklet der. Det var noe senere med Agnes DeMilles Oklahoma i 1943 at skrittet ble tatt over i den egentlige musikal og som har satt sitt sterke preg på dagens musikk-teater. Bedre kjent er musikaler som Porgy and Bess (1931) og Finian's Rainbow (1947), som inneholder dansescener som kan karakteriseres som jazzdans. Moderne koreografer som Alvin Ailey har benyttet seg av tradisjonen i balletter, f.eks. Revelations (1960), likedan Jerome Robbins i Opus Jazz (1958). Her er det imidlertid en syntese av forskjellige danseteknikker, både klassisk og moderne ballett og jazzdans.

Blant de mest kjente jazzdans-kompanier er det kanadiske Les Ballet Jazz de Montreal, som også har gjestet Norge, Gus Giordano Jazz Dance Chicago og American Dance Machine.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.