Jazzdans er en populær, men ikke alltid helt dekkende betegnelse for en dansestil som har sin aller første bakgrunn i afro-amerikansk musikk i USA på slutten av 1800-tallet.

Jazzdans bygger verken på klassisk ballett-teknikk eller på moderne danseteknikk, men mer på tradisjonen fra amerikanske minstrel-show og vaudeville, senere også på impulser fra Harlems «Song and Dance Shows» og den amerikanske musikal-tradisjonen.

Et karakteristisk element i den opprinnelige stilen var stepping (tap-dance) med sterk betoning av rytmen, fremført enten med vanlige sko eller med metallbeslag under skoene som aksentuerte slagene mot gulvet.

Etter andre verdenskrig videreutviklet en rekke dansepedagoger en rytmisk danseteknikk som blant annet også er inspirert av moderne jazz, og denne teknikken fikk navnet jazzdans eller jazzballett. En av de mest kjente er amerikaneren Matt Mattox, kjent i Norge gjennom sin elev Elisabeth Frich.

Andre amerikanske koreografer og dansere som har arbeidet innen jazzdansen, er Carol Haney, Peter Gennaro, Ruth Walton, Gus Giordano og Eugene Facciuto, bedre kjent som Luigi. Men det er spesielt koreografer som Bob Fosse og Michael Bennet som står som eksponenter for dagens amerikanske jazztradisjon.

I motsetning til klassisk trente dansere bruker jazzdansere i større grad hofter og overkroppen. Mens føttene betoner takten, kan armene og hodet beveges til en mer synkopert rytme. Moderne koreografer har benyttet seg av denne afro-amerikanske dansetradisjonen, som også blant annet bygger på vestindiske danseformer.

Jazzdans er opprinnelig svarte amerikaneres danseform. Det første showet som var produsert og satt opp var Jack Coles A Trip to Coontown (1898). Senere fulgte show som Shuffle Along (1921), From Dixie to Broadway (1924) og Rhapsody in Black (1931), med stjerner som Josephine Baker, Ethel Waters og Bill Robinson. Disse nye jazzdans-showene med innslag av etniske danser fra Karibia og Mellom- og Sør-Amerika ble av Jack Cole, Katherine Dunham og av de klassisk utdannede koreografene George Balanchine og Jerome Robbins overført til Broadway og videreutviklet der.

Det var noe senere, med Agnes de Milles Oklahoma! i 1943, at skrittet ble tatt over i den egentlige musikal, som har satt sitt sterke preg på moderne musikkteater. Bedre kjent er musikaler som Porgy and Bess (1931) og Finian's Rainbow (1947), som inneholder dansescener som kan karakteriseres som jazzdans.

Moderne koreografer som Alvin Ailey har benyttet seg av tradisjonen i balletter, for eksempel Revelations (1960), og det samme gjelder Jerome Robbins i Opus Jazz (1958). Her er det imidlertid en syntese av forskjellige danseteknikker, både klassisk og moderne ballett og jazzdans.

Blant de mest kjente jazzdans-kompaniene er det kanadiske Les Ballet Jazz de Montreal, som også har gjestet Norge, Gus Giordano Jazz Dance Chicago og American Dance Machine.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.