flokkimmunitet

Flokkimmunitet blir benyttet om befolkningens samlede motstandsevne mot smittsom sykdom. Mer presist er det den spesifikke, immunologiske motstandsevnen i en befolkning eller gruppe av individer. Flokkimmuniteten er høy når en stor andel av individene i befolkningen er immune mot sykdommen, og lav når det er få eller ingen individer som er immune.

Immunitet oppnås enten ved å gjennomgå den smittsomme sykdommen eller ved å bli vaksinert mot den aktuelle sykdommen. I noen tilfeller kan man gjennomgå sykdommen uten å merke at man er syk.

Den andelen av befolkningen som må være immune for at flokkimmuniteten skal hindre sykdomsspredning, er avhengig av sykdommens smittsomhet. Denne kan under gitte forutsetninger uttrykkes som det effektive eller det basale reproduksjonstallet.

Dersom hver enkelt smittebærende person i gjennomsnitt overfører sykdommen til et antall på R personer i en usmittet befolkning, vil den teoretiske andelen som må være immune for å hindre utviklingen av en epidemi være 1 – 1/R. Altså dersom smitten i gjennomsnitt overføres til 2 personer fra hver smittet, vil det være nødvendig med en andel på 1 – ½ = 0,5 = 50 prosent immune i befolkningen for at flokkimmuniteten skal hindre utvikling av en epidemi. Det betyr i praksis at etter hvert som det i forløpet av en epidemi blir flere og flere immune, vil færre og færre bli syke, og epidemien vil dø ut av seg selv.

Et vesentlig poeng med flokkimmunitet, i tillegg til at den motvirker et utbrudd av epidemi, er at man også får skjermet de få personene som av ulike grunner ikke kan bli vaksinerte mot å bli syke, fordi de alle fleste som de er i kontakt med ikke overfører smitte.