hjertemuskulaturen

Frontalsnitt gjennom begge hjertekamrene (venstre hovedkammer til høyre), med hovedkammerskilleveggen imellom.

Av /KF-arkiv ※.
Hjertemuskelcellene henger sammen i endene. Sammentrekningssignalene overføres gjennom forbindelsene mellom cellene (gap junctions).
Av /BioRender.

Artikkelstart

Hjertemuskulaturen er muskler som får hjertet til å endre volum ved å trekke seg rytmisk sammen. Den er en slags mellomting mellom glatt innvollsmuskulatur og tverrstripet skjelettmuskulatur. Den har tverrstriper, er ikke viljestyrt, og er både rask og utholdende. I løpet av et 70-årig menneskeliv har den pumpet cirka 200 millioner liter blod gjennom kroppen.

Lagdeling

Hjertemuskellaget (myocard) er kraftigst rundt venstre hovedkammer, tynnest rundt forkamrene. I ventrikkelveggen kan vi skille mellom tre muskellag: et ytre lag på skrå, et midtre ringformet lag og et indre lag på langs. I spissen av hjertet (apex cordis) danner lagene en virvel. Papillarmusklene regnes til det indre laget.

Muskelveggen er kledd med bindevev. Det indre laget (endocard) kler hele den innvendige overflaten, herunder hjerteklaffene og papillarmusklene. Bindevevet inneholder elastiske fibre som tillater formforandring i samsvar med hjertekontraksjonen. Det ytre laget eller epikard (epicardium) ligger direkte an mot hjerteoverflaten og de store kranskarene, med fett og bindevev. Det går over på innsiden av den omkringliggende hjerteposen eller perikard (pericardium) og danner dennes parietale lag (lamina parietalis).

Hjertemuskelcellene eller kardiocyttene er små og forgrenete, hver har én sentral kjerne. Cellene henger sammen i endeflatene (disci intercalati) ved spesielle koblingsproteiner og danner her mikroskopisk synlige cellekontakter eller innskuddskiver (gap junctions). I disse skivene er det små kanaler som gjør at impulsene brer seg fra celle til celle, slik at alle virker samtidig.

Innervasjon og blodforsyning

Hjertemuskulaturens rytmiske bevegelser skjer ikke ved hjelp av vanlige nerver, men ved spesifikke hjertemuskelfibre. Det er egne impulsskapende celler som setter i gang selve hjerteslaget, men står under påvirkning av det autonome nervesystemet som regulerer kontraksjonens rytme og kraft. Impulssentrene betegnes gjerne som «knuter» (sinusknuten, AV-knuten). Fibrene som utgår fra dette spesifikke ledningssystemet går i dype lag av det endokardiale bindevevet. De overfører sine egne impulser til arbeidsmuskulaturen i for- og hovedkamrene, men leder impulsene vesentlig raskere (to til tre meter per sekund) enn fibrene i hjertets arbeidsmuskulatur (0,6 meter per sekund).

Hjertemuskelen har også sarkoplasmatisk retikulum og T-tubuli, slik som skjelettmuskulaturen. Derimot mangler motoriske endeplater, og hjertemuskelen styres ikke fra ryggmargen. Andre hjertemuskelceller hjelper til med å spre signalene raskt, slik at alle cellene trekker seg koordinert sammen.

Hjertemuskulaturen har et høyt oksygenbehov og har derfor et rikt kapillarnett. Blodforsyningen skjer ved to relativt store arterier, også kalt kransarterier (arteria coronaria dextra & sinistra), som sammen opptar omtrent ti prosent av hjertets slagvolum. Kransarteriene danner tallrike anastomoser, men er funksjonelt endearterier. Dersom en blodpropp eller trombe kommer inn i dette systemet vil det ikke være et tilstrekkelig kollateralkretsløp, og det angjeldende forsyningsområdet vil derfor nekrotisere. Dette kalles et hjerteinfarkt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg