Emisjonspektrografi er spektroskopiske analysemetoder for kvalitativ og kvantitativ bestemmelse av grunnstoffer basert på måling av elektromagnetisk stråling etter atomisering og eksitering av grunnstoffene ved tilføring av energi til prøven. Man benytter henholdsvis spektrograf og spektrometer. Med en spektrograf måler man vanligvis emisjonen av UV-synlig elektromagnetisk stråling over hele instrumentets bølgelengdeområde simultant, mens man med et spektrometer måler ved en eller flere diskrete bølgelengder (simultant eller sekvensielt).
Faktaboks
- Uttale
- emisjˈonspektrografi
- Også kjent som
- emisjonspektrometri
Emisjonspektrografer med gnist- og lysbue (som dannes mellom to elektroder) som eksitasjonskilde og med fotografisk film eller plate som detektor, ble tatt i bruk i 1920-årene og var tidligere mye benyttet i industrien for kvalitativ og kvantitativ bestemmelse av metaller. De emisjonsspektroskopiske instrumentene man benytter i dag for multigrunnstoffbestemmelse, for eksempel ICP (induktivt koblet plasma) og gnistspektrometre, har forskjellige typer detektorer som ofte er basert på halvlederteknologi. Disse instrumentene kalles gjerne for spektrometre (eller spektrofotometre) selv for typer instrumentering hvor målingen av elektromagnetisk stråling gjøres simultant over et bølgelengdeområde.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.