Når vi skriver et dataprogram, trenger vi å reservere lagerplasser i minnet på datamaskinen til alle dataene programmet skal jobbe med. Lagerplassene må navngis slik at programmet kan gjenfinne det som er lagret, og navnene bør i størst mulig grad beskrive verdiene som er lagret. En navngitt lagerplass, der verdien kan endres mens programmet utføres, kalles for en variabel. Som nevnt innledningsvis, vil dataverdiene vi lagrer være av forskjellig type og trenge ulik plass. Det kreves, for eksempel, adskillig mer lagerplass til å lagre et bilde enn hva som kreves for å lagre et enkelt heltall.
Vi kan forestille oss at datamaskinen består av et stort antall celler (lagerplasser), der hver celle har sin egen adresse og kan lagre én enkelt binær verdi (0 eller 1). De fleste verdier som skal lagres, er imidlertid satt sammen av mange binære enkeltverdier og trenger følgelig flere celler. Med få unntak må programmereren selv angi datatypen til verdien som skal lagres, slik at datamaskinen kan reservere det riktige antall celler og kode verdien på riktig måte. Videre må programmereren gi variabelen (lagerplassen) et passende navn, slik verdien som ligger lagret der kan hentes frem og eventuelt endres senere i programmet:
<datatype> <variabelnavn>;
Ønsker vi at variabelen skal ha en startverdi, kan vi initiere den, det vil si gi den en startverdi i samme instruksjon som den deklareres:
<datatype> <variabelnavn> = <startverdi>;
I enkelte språk blir variablene som ikke initieres automatisk gitt en standardverdi (default-verdi), for eksempel verdien 0 for numeriske variabler.
De ulike dataspråkene tilbyr en mengde forhåndsdefinerte datatyper. Vi kan dele dem inn i to hovedgrupper: innebygde datatyper (også kalt primitive datatyper) og brukerdefinerte datatyper.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.