camera lucida

Instrumentet består av et glassprisme med firesidet tverrsnitt. Prismet monteres med gjenstanden foran seg og tegnepapiret under seg, i en slik posisjon at når øyepupillen befinner seg like ovenfor, halvt til siden for den øvre prismekanten, oppfanger øyet et virtuelt speilbilde av objektet, i retning av papiret. Ettersom bildet er et resultat av to speilinger, er det rettvendt med hensyn på høyre og venstre. Samtidig oppfanger øyet et bilde av tegnepapiret. Ved hjelp av en avstandsregulering mellom prismet og tegnepapiret, kan de to billedplanene bringes til å falle sammen, og det virtuelle bildet kan avtegnes direkte på papiret.

Camera lucida ble oppfunnet av fysikeren William Hyde Wollaston i 1807 og ble brukt om hverandre med camera obscura og andre optisk-mekaniske hjelpemidler for avtegning av objekter. I motsetning til camera obscura, som frembringer et reelt bilde i et avlukket, mørkt rom, frembringer camera lucida et virtuelt bilde i et åpent, lyst rom. Som instrument er camera lucida noe vanskeligere å håndtere, for selv ved en ganske liten forskyvning av øyet forsvinner det virtuelle bildet fra synsfeltet, og hvis det virtuelle billedplanet ikke faller nøyaktig sammen med papirplanet, ser man ikke bildet og blyantspissen skarpt samtidig. Det hørte gjerne med et sett svake brilleglass som kunne monteres mellom øyet og papirplanet for å bringe de to billedplanene nøyaktig sammen, i de tilfeller hvor justering av avstanden var upraktisk.

For avtegning av bilder i mikroskop ble det opprinnelige Wollaston-prismet erstattet med et halvgjennomsiktig speil, montert mellom okularet og øyet, med helningsvinkel 45° i forhold til synsaksen. Øyet oppfanger da både bildet i mikroskopet og et speilbilde av papirplanet. Av symmetrigrunner trengs et ekstra speil som sørger for at papiret blir speilet to ganger.

• optikk