Avviksboring, også kalt deviasjonsboring og retningsboring, petroleumsboringsteknikk som brukes for å endre retningen på en brønn, oftest fra vertikal mot horisontal retning.

Tradisjonelt bores petroleumsbrønner vertikalt, og teknikken med roterende borestreng er bl.a. utviklet for å oppnå så rette hull som mulig. Men i forbindelse med boring til havs ønsker man å dekke så stort område som mulig fra en produksjonsplattform som står fast på bunnen. For å oppnå dette borer man en rekke parallelle, vertikale brønner tett ved hverandre. Ved et gitt dyp, typisk noen hundre meter under havbunnen, bøyer man så av brønnene ut til siden (avvikspunktet), slik at de peker mot de deler av reservoaret man ønsker å tappe.

For å få retningen på hullet til å endre seg, brukes vanligvis en borkrone som skråstilles 1–2 grader i forhold til borestrengen, som nå holdes fast. Borkronen drives av en lokal bunnhulls slamturbin. Retningen på hullet kontrolleres ved hjelp av et instrument, retningslogg, som føres ned i brønnen gjennom borestrengen. En alternativ teknikk, måling mens man borer, MWD, baserer seg på at loggeverktøyet sitter fast på borestrengen like over borkronen og sender opp informasjon om retningen på hullet ved vekselvis å åpne og lukke litt for slamstrømmen som driver turbinen. Trykkpulsene registreres på plattformen og dekodes til et retningssignal.

Utviklingen innenfor avviksboring har vært rask på norsk kontinentalsokkel, og norske selskaper er blant de ledende i verden. Man borer i dag horisontale brønner opptil over 8 km ut fra avvikspunktet (Gullfaks 2003), men man regner med at det i løpet av kort tid vil være mulig å bore opp mot 10 km lange horisontale brønner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.