Avskrivning er et regnskapsmessig begrep som må holdes adskilt fra nedskrivning. Avskrivning kan tillegges ulike forståelser, herunder:

  • det planmessige verdifallet til et varig driftsmiddel i en regnskapsperiode, og
  • den periodiske allokeringen av en investeringsutgift. 

Avskrivninger er en regnskapsmessig kostnad og skal gi et uttrykk for regnskapsperiodens forbruk av anleggsmidler med begrenset økonomisk levetid. Dette inkluderer varige driftsmidler (for eksempel maskiner og transportmidler) og immaterielle eiendeler (slik som patenter).

Problemstillingen oppstår fordi varige driftsmidler og immaterielle eiendeler har en økonomisk levetid som er lengre enn regnskapsperioden (som normalt følger kalenderåret eller et kortere tidsrom). I løpet av regnskapsperioden vil da kun en del av investeringen (maskinen, patentet o.l.) være forbrukt. Dermed skal kun en del av investeringsutgiften kostnadsføres som periodens avskrivning.

Det er ulike måter å avskrive på, herunder den lineære metoden, saldometoden og produksjonsenhetsmetoden: 

Lineære avskrivninger vil si å avskrive et driftsmiddel med like store beløp hvert år over eiendelens økonomiske levetid.

Ved saldoavskrivninger avskriver man en prosentsats av gjenværende bokført verdi. Da vil det absolutte beløpet som avskrives reduseres i hver regnskapsperiode, men det vil alltid være en saldo igjen. Avskrivningsbeløpet og restsaldoen vil etter hvert utgjøre et veldig lavt beløp. Av praktiske årsaker er det derfor vanlig å avskrive hele restsaldoen når den faller under et visst nivå.

  • Saldoavskrivninger kalles også degressive avskrivninger. Det er også mulig å operere med progressive avskrivninger (hvor avskrivningsbeløpene øker for hver regnskapsperiode).

Produksjonsenhetsmetoden innebærer at det er den konkrete bruken av et produksjonsmiddel som skal danne grunnlaget for beregningen av størrelsen på avskrivningen, i motsetning til hvor mye tid som har medgått (jf. den lineære metoden eller saldometoden). Periodens avskrivning ved bruk av  produksjonsenhetsmetoden er gitt ved: Antall forbrukte enheter i regnskapsperioden/eiendelens totale brukskapasitet (i antall enheter). Denne metoden kan eksempelvis brukes på skrivere (basert på antall utskrevne ark), biler (basert på antall kjørte kilometer) og produksjonsmaskiner (basert på antall timer de har blitt brukt eller antall produksjonssekvenser). Denne metoden er eksempelvis brukt i praksis innenfor olje og gassindustrien.

Blant avskrivningsmetodene nevnt ovenfor er lineære avskrivninger det desidert mest vanlige, primært fordi dette er enkelt å praktisere. Regnskapsteoretisk bør det imidlertid velges en regnskapsmodell som best reflekterer ressursbruken i perioden.

Avskrivning innebærer normalt skjønnsutøvelse med tanke på valg av avskrivningsmodell og tilhørende vurderinger av økonomisk levetid, estimert total kapasitet på produksjonsutstyret etc. For å unngå at bedrifter skal bedrive skattemessige tilpasninger via regnskapet (ettersom avskrivninger senker bedriftens skattbare inntekt) har norske skattemyndigheter valgt standardiserte saldoavskrivninger i skatteregnskapet. Skatteloven inneholder derfor maksimalsatser for ulike saldoavskrivningsgrupper. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.