avskrivning

Avskrivning er innen bedriftsøkonomi en regnskapsmessig kostnad som skal gi et uttrykk for regnskapsperiodens forbruk av anleggsmidler med begrenset økonomisk levetid. Dette inkluderer varige driftsmidler (for eksempel maskiner og transportmidler) og immaterielle eiendeler (slik som patenter).

Avskrivning som et regnskapsmessig begrep må holdes adskilt fra nedskrivning.

Avskrivning kan forstås på flere ulike måter, for eksempel:

  • det planmessige verdifallet til et varig driftsmiddel i en regnskapsperiode
  • den periodiske allokeringen av en investeringsutgift

Problemstillingen oppstår fordi varige driftsmidler og immaterielle eiendeler har en økonomisk levetid som er lengre enn regnskapsperioden (som normalt følger kalenderåret eller et kortere tidsrom). I løpet av regnskapsperioden vil da kun en del av investeringen (maskinen, patentet og lignende) være forbrukt. Dermed skal kun en del av investeringsutgiften kostnadsføres som periodens avskrivning.

Ulike avskrivningsmåter

Det er ulike måter å avskrive på, blant annet den lineære metoden, saldometoden og produksjonsenhetsmetoden:

Lineære avskrivninger vil si å avskrive et driftsmiddel med like store beløp hvert år over eiendelens økonomiske levetid.

Ved saldoavskrivninger avskriver man en prosentsats av gjenværende bokført verdi. Da vil det absolutte beløpet som avskrives, reduseres i hver regnskapsperiode, men det vil alltid være en saldo igjen. Avskrivningsbeløpet og restsaldoen vil etter hvert utgjøre et veldig lavt beløp. Av praktiske årsaker er det derfor vanlig å avskrive hele restsaldoen når den faller under et visst nivå.

  • Saldoavskrivninger kalles også degressive avskrivninger. Det er også mulig å operere med progressive avskrivninger (hvor avskrivningsbeløpene øker for hver regnskapsperiode).

Produksjonsenhetsmetoden innebærer at det er den konkrete bruken av et produksjonsmiddel som skal danne grunnlaget for beregningen av størrelsen på avskrivningen, i motsetning til hvor mye tid som har medgått (slik det er i den lineære metoden eller saldometoden). Periodens avskrivning ved bruk av produksjonsenhetsmetoden er gitt ved antall forbrukte enheter i regnskapsperioden/eiendelens totale brukskapasitet (i antall enheter). Denne metoden kan eksempelvis brukes på skrivere (basert på antall utskrevne ark), biler (basert på antall kjørte kilometer) og produksjonsmaskiner (basert på antall timer de har blitt brukt, eller antall produksjonssekvenser). Denne metoden er for eksempel brukt i praksis innenfor olje- og gassindustrien.

Blant avskrivningsmetodene nevnt ovenfor er lineære avskrivninger det desidert mest vanlige, primært fordi dette er enkelt å praktisere. Regnskapsteoretisk bør det imidlertid velges en regnskapsmodell som best reflekterer ressursbruken i perioden.

Skattemessig vurdering av avskrivninger

Avskrivning innebærer normalt skjønnsutøvelse med tanke på valg av avskrivningsmodell og tilhørende vurderinger av økonomisk levetid, estimert total kapasitet på produksjonsutstyret og så videre. For å unngå at bedrifter skal bedrive skattemessige tilpasninger via regnskapet (ettersom avskrivninger senker bedriftens skattbare inntekt), har norske skattemyndigheter valgt standardiserte saldoavskrivninger i skatteregnskapet. Skatteloven inneholder derfor maksimalsatser for ulike saldoavskrivningsgrupper.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg