Autograf, instrument som ble brukt til framstilling av kart fra flybilder. To vertikalfotografier over samme område plasseres i instrumentet og gjennomlyses. De projiserte bildene overføres via speil og prismer til et binokular. Her vil de to bildene smelte sammen til et tredimensjonalt bilde for operatøren. Forutsetningen er at bildene har riktig innbyrdes (relativ) orientering.

Under den relative orienteringen må de to bildene forskyves innbyrdes og samtidig hver for seg dreies om tre akser inntil strålegangen fra prosjektørene til binokularet gjenskaper forholdet mellom de to kameraene da bildene ble tatt. Forut for den relative orienteringen må hvert bilde ha fått sin riktige indre orientering. Denne består i å passe fotografiene inn på hver sin glassplate i prosjektørene og stille inn for den brennvidden som er oppgitt for kameraet. Indre orientering har til hensikt å gjenskape strålegangen inn i kameraet.

Etter indre og relativ orientering må stereomodellen få sin absolutte orientering. Den skjer ved at operatøren gjenfinner punkter i modellen som har kjente koordinater og høyde i terrenget. Ut fra disse bestemmes modellens målestokk, dens posisjon i forhold til x-, y- og z-aksen og dreining om de samme tre akser (ω, φ, κ). Teoretisk trengs tre passpunkt med kjent x, y og høyde for å bestemme disse sju ukjente. I praksis brukes fem passpunkt i hver modell for å få god nøyaktighet.

Kartkonstruksjonen skjer ved at operatøren ved hjelp av hjul og spaker fører et målemerke gjennom den tredimensjonale modellen. Målemerket kan beveges i grunnriss og høyde. Målemerkets bevegelser overføres mekanisk til tegnebordet, der en stift avtegner bevegelsene på papir eller folie.

Stereoautografen ble oppfunnet av den østerrikske landmåleren Eduard von Orel i 1908, til bruk i terrestrisk fotogrammetri. De første autografer for flyfotogrammetri kom på 1920-tallet, blant annet Zeiss' stereoplanigraf. Etter 1960 ble den mekaniske overføringen til tegnebordet etter hvert erstattet med sensorer som registrerte målemerkets bevegelser og overførte disse elektrisk til en plotter. På 1980-tallet ble den analoge autografen avløst av analyttiske plottere ('analytt').

Stereoautografer i den utførelse som er beskrevet ovenfor, er i Norge ikke lenger i praktisk bruk i forbindelse med kartlegging. De er nå erstattet av digitale fotogrammetriske arbeidsstasjoner (Engelsk: Digital photo-grammetric Workstation). Bruk av digitale stereomodeller gjør det mulig å automatisere målingsprosessen,  men det geometriske grunnprinsippet er stadig det samme.  Stereoautografen har derfor fortsatt en plass i undervisningen i fotogrammetri innen høyere utdanning, ikke bare av historiske, men også pedagogiske grunner. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.