Zimbabwes utenrikspolitikk

Zimbabwes utenrikspolitiske forbindelser var de første to tiårene etter selvstendigheten i 1980 i stor utstrekning knyttet til relasjonene under frigjøringskrigen. De nære forbindelsene mellom frigjøringsbevegelsene ZANU og FRELIMO fortsatte på statsplan etter 1980, og Zimbabwe engasjerte seg på regjeringens side i borgerkrigen i Mosambik, blant annet ved å sende militære styrker til landet i 1982–1993. Zimbabwe ble på sin side angrepsmål for den mosambikiske opprørsbevegelsen RNM (Renamo).

Zimbabwe støttet også den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen ANC, og det sørafrikanske apartheid-regimet sto bak flere sabotasjeaksjoner og attentatforsøk i Zimbabwe, blant annet da ZANUs hovedkvarter ble ødelagt av en bombe i 1981. Forholdet til Zambia var lenge avmålt som følge av at landet primært hadde støttet ZAPU under krigen. Forholdet til nabolandet Botswana har vært vanskeliggjort gjennom omfattende illegal arbeidsmigrasjon fra Zimbabwe da den økonomiske krisen satte inn. Politiske forbindelser til Tanzania, som spilte en ledende rolle som frontlinjestat, har derimot vært godt, og Zimbabwe sluttet seg til det regionale samarbeidet i det sørlige Afrika gjennom SADC. Forholdet til Sør-Afrika endret seg vesentlig etter regimeskiftet der i 1994. Sør-Afrikas president fra 1999 til 2008, Thabo Mbeki, var langt på vei en forsvarer av Zimbabwes president Robert Mugabe mot den internasjonale kritikken.

Som en forlengelse av ZANUs forbindelser fra krigen ble også nære forbindelser til Kina og Nord-Korea videreført, med betydelig økonomisk bistand. Derimot var ikke forholdet til Sovjetunionen, som hadde støttet ZAPU, like godt. Storbritannia forble en nær samarbeidspartner, men verken Storbritannia eller USA ytet den omfattende bistand de hadde lovet, og Storbritannia ble av president Mugabe etter hvert beskyldt for en kolonialistisk og rasistisk politikk.

Den norske og nordiske støtten til frigjøringskampen fortsatte i form av statlig bistand etter selvstendigheten, og flere frivillige organisasjoner fortsatte sitt solidaritetsarbeid fra krigens dager. Også de nordiske landene delte mye av den internasjonale kritikken som ble Zimbabwe til del fra andre halvdel av 1990-årene, vesentlig grunnet brudd på menneskerettighetene. Zimbabwe opphørte å være et prioritert samarbeidsland for norsk bistand.

I 1998 engasjerte Zimbabwe seg i krigen i DR Kongo ved å sende om lag 11 000 soldater til støtte for president Laurent Kabila. Zimbabwe intervenerte etter et vedtak i samarbeidsorganisasjonen SADC og var det land som sendte flest soldater til DR Kongo. Det kostbare engasjementet var omstridt i Zimbabwe, og ble også kritisert av flere bistandsytere. Zimbabwe sikret seg økonomiske interesser i gruvedrift og landbruk i DR Kongo som motytelse for krigsinnsatsen. I 2004 ble en gruppe leiesoldater anholdt i Zimbabwe under mellomlanding fra Sør-Afrika til Ekvatorial-Guinea, beskyldt for å planlegge et kupp der.

Fra rundt år 2000 har Zimbabwes utenriksforbindelser vært preget av den politiske krisen i landet, som forverret forholdet til Vesten, herunder de største bistandsyterne – og spesielt til Storbritannia. Også Norge stanset stat-til-stat-bistanden fra 2000. Det internasjonale presset førte til at Zimbabwe styrket forbindelsene med Kina og Libya, mens USA og EU innførte sanksjoner mot landet, som også ble utestengt fra Samveldet av nasjoner.

Mugabes håndtering av krisen på 2000-tallet ble kritisert av flere afrikanske ledere, men ble samtidig holdt for å være et afrikansk anliggende som det skulle søkes en afrikansk løsning på. Både Den afrikanske union (AU) og SADC engasjerte seg i problemet, og fremfor alt Sør-Afrika fikk en rolle i å fremforhandle en løsning. Mosambiks tidligere president Joaquim Chissano var engasjert i å etablere en prosess i 2005, men regjeringen avviste hans invitasjon til mekling. FNs generalsekretær Kofi Annan utpekte Tanzanias tidligere president Benjamin Mkapa til å mekle; heller ikke dette førte frem. Etter valget i 2008 presset afrikanske ledere gjennom AU på for å få Mugabe til forhandlingsbordet, og Sør-Afrika inntok en mer aktiv rolle – hvilket førte til avtalen om maktfordeling.

Statsminister Jens Stoltenberg kritiserte det zimbabwiske regimet under SADC-toppmøtet i 2008, etterfulgt av to felles nordiske uttalelser om situasjonen i Zimbabwe, med fordømmelse av den politiske volden i landet og bekymring for menneskerettighetssituasjonen. De nordiske landene tok også til orde for at Mugabes «vanstyre» måtte opphøre. I mars 2009 avla utviklingsminister Erik Solheim et offisielt besøk til Zimbabwe, og møtte president Mugabe til drøftinger om situasjonen og mulighetene for gjenopptakelse av bistandssamarbeidet. I 2015 var bilateral bistand fra Norge til Zimbabwe 132,7 millioner kroner, hvorav 72 millioner var øremerket «godt styresett».