York (lat. Eboracum el. Eburacum) ble grunnlagt av romerne under deres felttog 71/72 e.Kr. og ble under Septimius Severus hovedstad i det romerske Britannia. Han døde her 211. Også keiser Constantius Chlorus døde her i 306; da ble Konstantin den store utropt til keiser. Første gang bispesete fra ca. 300 til romerne trakk seg ut.

Fra tidlig middelalder ble York en av Englands viktigste byer. Byen ble erkebispesete allerede på 600-tallet. Senere var York som Eoforwic hovedstad i det angelsaksiske kongeriket Northumbria og som Jorvik et hovedsentrum i Danelag (fra 867). Den nordiske innflytelsen i York var deretter betydelig. På 900-tallet var det i området et selvstendig skandinavisk rike under ledelse av bl.a. Eirik Blodøks. Normannerne ødela York 1076, men den blomstret igjen i høymiddelalderen, da den trolig var Englands største by og et sentrum for ullhandelen. Da denne gikk tilbake etter middelalderen, mistet York mye av sin betydning. Fra 1800-tallet har byen vært et betydelig jernbaneknutepunkt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.