Wurlitzer

Familien Wurlitzer kan spores helt tilbake til 1590-årene. Rudolph Wurlitzer (1831–1914) ble født i Sachsen, og emigrerte til USA i 1853. Tre år senere startet han et raskt voksende firma i Cincinnati, først med salg av importerte musikkinstrumenter, senere også med egen produksjon. I de første årene var den viktigste aktiviteten å forsyne hæren med blåseinstrumenter og trommer. Etterspørselen etter musikkinstrumenter også i det sivile samfunnet var stor, og Wurlitzer tilbød et variert sortiment. Det første pianoet med Wurlitzers merke kom i 1880. Først i 1935 bygde Wurlitzer pianoene selv, som med ulike firmanavn ble solgt helt fram til 2008. Fra 1947 produserte firmaet elektroniske orgler, og i perioden 1954 til 1984 også elektroniske pianoer. Wurlitzer hadde dessuten suksess med sine harper, som ble markedsført og solgt mellom 1909 og 1934.

I kortere perioder produserte Wurlitzer også en rekke andre artikler, deriblant kjøleskap, møbler og radioer. Firmaet var ofte tidlig ute med nye vareslag, men hadde varierende hell med produkter som ikke hadde noe med musikk å gjøre.

Wurlitzers kinoorgler, produsert mellom 1914 og 1943, var kanskje Wurlitzers største suksess. Kinoorgelet var et pipeorgel som ble brukt til akkompagnement av stumfilmene i starten av 1900-tallet. Instrumentet var et resultat av mange personers innsats. Den viktigste var elektrikeren og orgelbyggeren Robert Hope-Jones (1859–1914), som kom til USA fra England i 1903. Hans idéer om orgelet som en-mannsorkester gjorde ham til en sentral figur i utviklingen av kinoorgelet. Elektrisk forbindelse mellom spillepulten og orgelet var også et viktig element i konseptet, slik at spillepulten kunne plasseres uavhengig av pipene i orgelets indre.

Hope-Jones´ patenter havnet hos Wurlitzer, som markedsførte orgelet som et «unit-orkester» med imitasjoner av orkesterets mange klanger. Etter hvert ble lydeffekter fra dagliglivet og naturen også inkludert, for eksempel togfløyte, telefon, fugler, politisirene, hestehover og så videre. Slik kunne bildene og scenene i filmen illustreres med musikkeksempler og lyder av ulikt slag, tilpasset og timet til forestillingens gang og historiens innhold.

Et stort antall produsenter av pipeorgel for kinosaler var i sving i USA fram til første del av 1930-tallet, da stumfilmen gradvis ble erstattet av film med lyd, i det neste tiåret også TV-sendinger. Wurlitzers dominans gjorde firmaets navn til et synonym for kinoorgelet, som også ble kalt The Mighty Wurlitzer. Firmaets siste «unit-orkester» ble levert i 1943. Da hadde Wurlitzer bygd 2 234 kinoorgler, og ble den største produsenten av orgeltypen. Wurlitzer leverte også 256 pipeorgler til kirker og andre religiøse institusjoner. Disse orglene var som regel av beskjeden størrelse.

Storparten av Wurlitzers kinoorgler ble solgt i USA, men noen ble eksportert til kinosaler, museer og private boliger i andre land. De fleste orglene er nå ute av funksjon eller demontert. Kinoorgelet har imidlertid fått en renessanse ved interessegrupper som har sørget for restaurering, informasjon og innspillinger på enkelte av instrumentene.

Rundt 1880 begynte Wurlitzer å selge automatiske instrumenter og musikkapparater med myntinnkast. Wurlitzers første automatiske (selvspillende) instrumenter var såkalte barrel organs, små orgler med musikk som ble programmert ved hjelp av en roterende sylinder med stifter. En større og mer lydsterk variant, kalt fairground organ eller band organ, ble brukt i tivoli og forlystelsesparker. I disse instrumentene ble den programmerte musikken vanligvis matet inn i instrumentet ved papirruller med hull.

Wurlitzer produserte også automatiske harper, dessuten automatiske pianoer som blant annet ble brukt i de såkalte Nickelodeons (småkinoer med myntinnkast) som var populære mellom 1905 og 1915.

I slutten av 1920-årene utviklet Wurlitzer fonografer med myntinnkast. Dette arbeidet ble videreført, og i 1933 startet de produksjon av jukebokser, et produkt som med årene ble en av deres bestselgere. Kombinasjonen av en sinnrik konstruksjon for å håndtere grammofonplatene (singleplater) og mekanismen for myntinnkast gjorde apparatet til et populært og svært vanlig inventar i kaféer, restauranter og andre publikumsarealer.

Jukeboksene ble produsert av flere produsenter og i ulike varianter, men Wurlitzer ble den ledende aktøren med sine mange modeller. Firmaets suksess med jukeboksene var en kombinasjon av dyktig markedsføring, apparatenes driftssikre konstruksjon, lyseffektene, og kabinettenes elegante design i tre, senere i plast. Wurlitzers jukebokser regnes som ikoniske for storbandets og rockens æra. Slik Wurlitzer var et synonym for kinoorgelet i 1920- og 1930-årene, ble firmanavnet en vanlig betegnelse på jukeboks i århundrets siste halvdel.

Ved inngangen til 1940-årene hadde Wurlitzer produsert 450 000 jukebokser. Fabrikasjonen ble solgt og flyttet til Tyskland i 1973, men produksjonen av jukebokser med Wurlitzers navn fortsatte til 2013. Da var det totalt produsert mer enn 5 millioner Wurlitzer jukebokser.

• Musikk i USA

• Landon, John W.: Behold the mighty Wurlitzer. Greenwood Press, Westport Connecticut 1983.
• Pavlovic, Mark: Wurlitzer of Cincinnati: The Name That means Music To Millions. The History Press, Charleston CS 2015.