Tina Harnesk

Tina Harnesk er en samisk forfatter fra Johkamohkki/Jokkmokk i Sverige. Hun bor utenfor Arvidsjavr.

Tina Harnesk skriver på svensk og debutromanen Folk som sår i snö ble publisert i 2022. Tittelen på romanen viser til menneskene som lever der det egentlig ikke skulle gå an å leve, men som lever med og i snøen og får sitt levebrød der. Grensene som er satt av nasjonalstatene, er som sår i snøen, der samene fortsatt lever og er et folk uten grenser.

Harnesk er opptatt av å skrive om det som gjør vondt. Fortellertradisjonen betyr mye for henne og særlig er morens fortellerkunst viktig når hun skaper sitt skriftlige univers. Hun er inspirert av bøkene til Linnea Axelsson og Elin Anna Labba, der tvangsforflytninger og den svenske statens behandling av samene er tematisert.

Romanens prolog handler om en reingjeters møte med en jente fra de underjordiske, en háldiflicka. Det er den eldre mannen Biera som forteller denne historien. Prologen ender med at Biera forklarer at de fleste vel egentlig lengter dit man hører hjemme, da ens hjerte har en rot. Utsagnet er et frampek til handlingen i hovedfortellingen, der tilhørighet og lengsel tematiseres gjennom flere av personene i romanen. Hovedfortellingen starter med en presentasjon av hovedpersonen, den eldre kvinnen Máriddja. Hun har nettopp vært hos legen og har fått en beskjed som hun ikke vil at hennes mann Biera skal vite om.

En sentral tematikk i romanen er Máriddjas kamp for å være seg sjøl, bestemme over sitt liv og å kunne bo sammen med sin kjære Biera i deres hjem, utenfor myndighetenes kontroll. Det svenske storsamfunnet er hovedmotstander i Máriddjas liv og i hennes kamp for selvstendighet. Máriddja er lulesame og Biera er nordsame. Skjellsettende historiske hendelser som tvangflyttingen av reindriftssamer fra Gárasávvon/Karesuando-området på svensk side på 1920-tallet, er bakteppe for hvordan mange samiske familier endte opp lenger sør i Sverige, og hvordan dette har preget Máriddjas og Bieras liv. Ufrivilig barnløshet og lengselen etter barnet som ble borte er en tråd som leseren følger i de 80 kapitlene som rammer inn fortellingen. Joikens toner og ord i møtet mellom de to gamle og en yngre person, er en kort men sterk og vakker illustrasjon av minnet og emosjonene joiken skaper mellom personene i romanen, og at røtter kan gro sammen igjen.