Terence Davies

Etter å ha fått oppmerksomhet for et par kortfilmer, ble Davies et internasjonalt navn med spillefilmdebuten Distant Voices, Still Lives (1988; Amandaprisen for beste utenlandske film), en bitter og dvelende beretning om en engelsk arbeiderklassefamilie med en voldelig farsfigur i sentrum, fortalt i en assosiativ stil. Han fulgte opp med den meditative oppvekstskildringen The Long Day Closes (1992; Gullpalmen-nominasjon).

Etter den mindre vellykkede The Neon Bible (1995; Gullpalmen-nominasjon) fikk Davies mye ros av kritikerne for sin vakre og velspilte Edith Wharton-filmatisering The House of Mirth (Gledens hus, 2000), med Gillian Anderson i hovedrollen.

Han sto deretter bak det dokumentariske portrettet av sin hjemby Liverpool i den Of Time and the City (2008), etterfulgt av det romantiske dramaet The Deep Blue Sea (2011), med Rachel Weisz, og den biografiske A Quiet Passion (2016), om Emily Dickinson.

Davies' siste ferdigstilte film, Benediction (2021), var nok et biografisk portrett av en forfatter, denne gang Siegfried Sassoon.

• Film i Storbritannia
• Gullpalmen
• biografisk