Pioneren William Friese-Greene konstruerte allerede 1889 et apparat til opptak av levende bilder, men i motsetning til de franske Lumière-brødrene klarte han ikke å utnytte oppfinnelsen økonomisk. Birt Acres laget korte nyhetsfilmer fra 1895, og holdt sine første visninger i januar 1896. Robert W. Paul viste egne filmer samme år. Brighton ble hjemsted for en viss filmproduksjon fra 1898. Den mest kjente regissør i tiden før den første verdenskrig var Cecil Hepworth, med filmer som Rescued by Rover (1905) og Blind Fate (1912). Den første verdenskrig satte nesten stopper for filmproduksjonen; senere førte konkurransen med Hollywood og dårlig økonomi til at britisk film lenge hadde vanskelig for å hevde seg. For å hjelpe på dette vedtok parlamentet den såkalte «quota act», som bestemte at en viss prosent av de filmer som ble vist på landets kinoer skulle være britiske. Produksjonen økte, men kvaliteten var lav.

I 1930-årene kom et kraftig oppsving for britisk film. General Post Office Film Unit, som var ledet av dokumentarfilmpioneren John Grierson, produserte en rekke betydelige kortfilmer av regissører som Harry Watt, Basil Wright og Alberto Cavalcanti. Samtidig stod Alfred Hitchcock frem som en regissør av format, og innførte lydfilmen med thrilleren Blackmail (1929). Anthony Asquith vant seg et navn med Shooting Stars og Underground (begge 1928). Stor betydning fikk ungareren Alexander Korda, som slo seg ned i Storbritannia 1930 og dannet selskapet London Films. Med Kordas The Private Life of Henry 8. (1932) fikk britisk film et internasjonalt gjennombrudd.

Under den annen verdenskrig ble det laget dokumentarfilmer om krigen og halvdokumentariske spillefilmer, typiske er Harry Watts Target For Tonight (Vi bomber i natt, 1941), David Lean og Noel Cowards In Which We Serve (Sagaen om et skip, 1942) og Carol Reeds The Way Ahead (Veien frem, 1944). Etterkrigstiden ble en fruktbar periode i britisk film. J. Arthur Rank bygde opp en organisasjon som snart ble Storbritannias største filmselskap, med Pinewood Studios som produksjonssenter. Michael Balcons selskap Ealing Studios var ansvarlig for en rekke vittige komedier, ofte med Alec Guinness i hovedrollen. Carol Reed fikk store internasjonale kinosuksesser med Odd Man Out (Siste mann ut, 1946) og The Third Man (Den tredje mann, 1949). Michael Powell og Emeric Pressburger gikk sammen om å regissere en rekke markante og fantasifulle filmer. David Lean ble epokens mest bemerkede regissør, med kinosuksesser fra Brief Encounter (Kort møte, 1946) til «storfilmen» The Bridge on the River Kwai (Broen over Kwai, 1957). Andre navn var Basil Dearden, John Boulting, eksil-amerikaneren Joseph Losey, og dessuten Laurence Olivier med sine Shakespeare-filmatiseringer.

I begynnelsen av 1960-årene kom Free Cinema-bevegelsen, med Lindsay Anderson, Karel Reisz, Tony Richardson og John Schlesinger som de fremste regissørene. Med disse gjorde en ny hverdagsrealisme og samfunnsorientering sitt inntog. En betydelig forteller var Jack Clayton. Richard Lester gjorde seg bemerket med filmene om Beatles, og deretter med populære satirer. James Bond-filmene i regi av bl.a. Terence Young og Guy Hamilton, var sikre suksesser. Fjernsynets fremvekst resulterte imidlertid i en sterk nedgang i kinobesøket, noe som rammet filmproduksjonen hardt. Det ble forsøkt med forskjellige støtteordninger, og de største amerikanske selskapene henla en del av sin produksjon til Storbritannia. Krisen var likevel uunngåelig for de store atelierene som Shepperton og Pinewood.

Sentrale regissører i 1970-årene var Ken Russell, Nicolas Roeg og Ken Loach. Monty Python-gruppen stod for en serie kinosuksesser. En ny giv i begynnelsen av 1980-årene er knyttet til David Puttnams selskap Goldcrest, som hadde betydelig suksess med filmer som Hugh Hudsons Chariots of Fire (Ildvognene, 1981; Oscar) og Richard Attenboroughs Gandhi (1982; Oscar). Mindre produsenter, som George Harrisons HandMade Films med Mona Lisa (1986) og Withnail and I (1987), gjorde seg også gjeldende. Stephen Frears vant seg et navn med My Beautiful Launderette (1985) og David Leland med Wish You Were Here (1987). Christine Edzard fikk stor oppmerksomhet med Little Dorrit (1987). Innenfor en smalere form arbeidet regissører som Peter Greenaway og Derek Jarman. Den statlige institusjonen British Screen og fjernsynsselskapet Channel 4 ble viktige nye finansieringskilder.

Det meste av dagens produksjon er amerikanskfinansiert, og båndene til det amerikanske filmmiljøet er sterke med stor utveksling av regissører og skuespillere. Navn som Peter Yates, John Boorman, Alan Parker og brødrene Ridley og Tony Scott har stort sett amerikansk film som virkefelt. Likevel har britisk film beholdt sitt særpreg. Blant aktive regissører kan nevnes Neil Jordan med The Crying Game (1992), Mike Newell med Four Weddings and a Funeral (Fire bryllup og en gravferd, 1994), Mike Leigh med Naked (Naken, 1993) og Secrets and Lies (Hemmeligheter og løgner, 1996), Kenneth Branagh med Shakespeare-filmatiseringer, Anthony Minghella med The English Patient (Den engelske pasienten, 1996) og Danny Boyle med Trainspotting (1996).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.