Britisk poprockgruppe dannet i London 1965 av vokalisten og gitaristen Steve Marriott (1947-91), bassisten og vokalisten Ronnie Lane (1946-97), trommeslageren Kenney Jones (f. 1948) og organisten Jimmy Winston, som ble erstattet av Ian McLagan (1946-2014) etter debutsinglen What'cha Gonna Do About It (1965).

Small Faces var kanskje britenes mest populære modband midt på 1960-tallet, og deres fengende og sjarmerende poprock inkluderte både sterke originallåter og soul/r&b-coverversjoner. De var først og fremst et singleband, men Ogden's Nut Gone Flake regnes som et psykedelisk mesterverk. Soundet var preget av hammondorgelet til Ian McLagan og Steve Marriotts glimrende og hese soul- og cockneyinspirerte rockestemme.

What'cha Gonna Do About It ble en slager, og både debutalbumet Small Faces og alle gruppas singler fra 1966 nådde Topp 10 i hjemlandet: Sha-La-La-La-Lee, Hey Girl, All Or Nothing (1. plass) og My Mind's Eye. Fra og med Hey Girl var alle singlene skrevet av Marriott og Lane. Så forlot gruppa Decca og gikk over til Immediate Records, som i 1967 ga ut albumet Small Faces og hitsinglene Here Come The Nice, Itchycoo Park og Tin Soldier. Det listetoppende albumet Ogden's Nut Gone Flake (1968) inneholder kjempehiten Lazy Sunday, men etter singlen The Universal (1968) ville Marriott utvide Small Faces med gitaristen Peter Frampton. Dette ønsket ikke de andre, og etter en siste konsert i mars 1969 ble de oppløst.

Marriott og Frampton dannet rockebandet Humble Pie, mens Lane, Jones og McLagan startet Faces sammen med gitaristen Ron Wood (f. 1947) og vokalisten Rod Stewart. Etter Humble Pies oppløsning i 1975 prøvde Marriott å reaktivere Small Faces, men Lane ville ikke, så de tre andre rekrutterte bassisten Rick Wills. Deres to album Playmates (1977) og 78 In The Shade (1978) ble lunkent mottatt av både publikum og kritikere, og i mai 1978 ble Small Faces oppløst for siste gang. Marriott gjendannet Humble Pie i 1979-81 og turnerte siden med sitt eget band, men døde i en husbrann i 1991.

Faces hadde en hardtdrikkende image og spilte rølpete, r&b-inspirert rock. De to første albumene, First Step (1970) og Long Player (1971), ble ingen salgssuksesser, men etter at Rod Stewarts solokarriere "tok av", utga Faces to storselgende album: A Nod Is As Good As A Wink...To A Blind Horse (1971) og Ooh La La (1973). Deretter sluttet Lane for å satse solo, og det var japaneren Tetsu Yamauchi som spilte bass på livealbumet Coast To Coast - Overture For Beginners (1974). Bandets største britiske hits var Stay With Me (1971), Cindy Incidentally (1972) og Pool Hall Richard (1973). 

Stewart hadde hatt en sideløpende solokarriere, og da han sluttet i 1975, var The Faces en saga blott. Wood ble medlem av The Rolling Stones, Jones av The Who. Lane døde av multippel sklerose. Faces holdt en gjenforeningskonsert i 2009, med Bill Wyman på bass og diverse vokalister. I 2011 turnerte de med denne besetningen: McLagan, Jones, Wood, Glen Matlock (bass; eks The Sex Pistols og Mick Hucknall (vokal; eks Simply Red).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.