Satyajit Ray, indisk filmregissør, en av filmhistoriens betydeligste regissører. Etter kunsthistoriestudier arbeidet han en tid i reklamebransjen, men etter å ha blitt oppmuntret av Jean Renoir laget han sin første film, Pather Panchali (Sangen om veien, 1955). Filmen skildrer den bengalske gutten Apus barndom med stor innlevelse og innenfor et fullstendig forløst poetisk-realistisk formspråk. Den ble en sensasjon ved filmfestivalen i Cannes 1956, fikk status som en av filmrealismens hovedverker, og gjorde Ray til et internasjonalt filmnavn. I de neste årene bygde Ray historien ut til en trilogi med filmene Aparajito (1956) og Apu sansar (Apus verden, 1959), hvor Apu følges til voksen alder.

Det har vært hevdet at Ray i senere filmer ikke helt maktet å gjenskape Apu-trilogiens skjøre og vakre autentisitet. Til gjengjeld ble fortellingene mer stringente, og filmenes dramatiske stoff fastere formulert. Han beholdt en gjennomgripende realistisk tilnærming til mediet, og forble et sterkt nærvær på kinoer og filmfestivaler i øst og vest. Mellom de to siste filmene om Apu laget han Jalsaghar(Musikkrommet, 1958), som skildrer en ruinert landeier som bruker sine siste penger på en konsert med klassisk indisk musikk. Distant Thunder (1967) forteller om hvordan sulten preger en liten landsby i Bengal under hungerkatastrofen 1943. Aranyer din ratri (eng. Days and Nights in the Forest, 1969) skildrer subtilt relasjonene mellom fire unge menn på ferie og menneskene i deres nærhet, og i Shatranj ke Khilari (eng. The Chess Players, 1977) setter han to ivrige sjakkspillere opp mot en storpolitisk bakgrunn i 1800-tallets britiske India.

De siste ti årene av sitt liv ble Ray hindret i sitt arbeid av hjertesykdom, men gjorde likevel inntrykk med filmer som Ganashatru (En folkefiende, 1989), etter Ibsens skuespill, og Agantuk (eng. The Stranger, 1991). Han ble kort før sin død tildelt en æres-Oscar.

Satyajit Ray skrev også en lang rekke detektiv- og ungdomsromaner på sitt morsmål, bengali, og blant sine landsmenn var han bedre kjent som forfatter enn som filmskaper. Bøkene hans er tilsynelatende uten litterære pretensjoner, men likevel små mesterverker preget av den samme realistiske og presise gjengivelse av miljøer og synsinntrykk som hadde gjort hans film berømt. I de senere år er man også utenfor Bengal begynt å få øynene opp for denne delen av hans livsverk, og flere av romanene hans er blitt oversatt til fransk, tysk og engelsk. Første norske oversettelse, Fatik og sjongløren i Calcutta, kom i 2007.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.