Malaita

Befolkningen på Malaita tilhører en rekke ulike grupper, som malaita, 'are'are, fataleka, kwaio, kwara'ae, langalanga, lau, sa'a og to'aba'ita. Alle disse gruppene snakker austronesiske språk, men det er betydelige forskjeller mellom folkegruppene. De ulike gruppene har ulik religiøs tilknytning og har ulike livsformer. Det er også store variasjoner i utdanningsnivå og økonomisk posisjon. I det ulendte innlandet finnes små, spredte bosetninger av folk som hovedsakelig lever av svedjebruk og har bevart sin tradisjonelle religion, for eksempel kwaio og 'are'are. Majoriteten av Malaitas befolkning er i dag kristne og holder til i urbane strøk og større landsbyer langs kysten og ved fiskerike laguner (for eksempel lau og langalanga).

Felles for alle gruppene er at de er organisert i avstamningsgrupper som ideelt prioriterer slektskap på farssiden, men som likevel, avhengig av omstendighetene, legger stor vekt på slektskapsbånd på morssiden. Jord- og fiskerettigheter reguleres dermed av innholdet i relasjoner det er vanskelig å få oversikt over; «reglene» er tøyelige. Dette har gjort det vanskelig for bistandsarbeidere og investorer å vite hvem man til enhver tid skal forholde seg til, og hvorfor.

Folkegruppene på Malaita hadde lenge rykte for å være voldelige, noe som må sees i lys av at mange mennesker ble kidnappet i perioden 1870–1900 og tvunget til slavearbeid på plantasjer i Australia og andre steder i Stillehavet.

Malaita er i tidlige kilder omtalt som Mala, og refererte da til både hovedøya og en liten øy sør for Maramasike-passasjen.

Malaita har en begrenset infrastruktur med et veisystem bestående hovedsakelig av en hovedvei til Lau-lagunen i nord en ned til vestkysten Su`u og en tvers over fjellene til Atori på øst-kysten. Hovedandelen av transport skjer derfor via sjøveien. På Malaita er det tradisjon for å bevege seg til fots eller via kano og øya er fylt med gangveier og stier.

• Salomonøyene