Jerusalem-syndromet er en betegnelse på en gruppe ulike mentale tilstander som er knyttet til religion og Jerusalems hellige steder. Jerusalem-syndromet manifesterer seg på en rekke ulike måter, men felles for dem er at de involverer et mangfold av religiøse ideer som oppleves svært intenst av den som rammes av syndromet.

En som er rammet av Jerusalem-syndromet vil således oppleve en intens nærhet til for eksempel Jerusalems hellighet, til de hellige personer som knyttes til Jerusalem eller til historiske hendelser som knyttes til Jerusalems hellighet. Psykosen utløses idet den som rammes besøker Jerusalems hellige steder, noe som også har bidratt til betegnelsen «Jerusalem-syndromet».

Psykosens mest kjente, om enn ikke mest utbredte, manifestering er når en person endrer personlighet ved ankomst til Jerusalem og begynner å assosiere seg så sterkt med en av de hellige figurene som knyttes til Jerusalem at han eller hun anser seg selv for å være denne figuren. For eksempel vil det være at en person forstår seg selv som å være Jesus eller en annen frelserfigur. Jerusalem-syndromet betegnes derfor gjerne som religiøs ekstase.

Jerusalem-syndromet er stedsspesifikt, og vil for mange gå forbi etter kort tids behandling, eller når personen fjernes fra Jerusalem. Jerusalem-syndromet er ikke knyttet til en spesifikk religion, men har gitt seg utslag blant tilhengere av både jødedom, kristendom og islam.

Den første som diagnostiserte Jerusalem-syndromet innenfor psykiatrien var Dr. Yair Bar-El, tidligere direktør ved mentalsykehuset Kfar Shaul i Jerusalem. Dette skjedde så sent som i 1993. Dr. Bar-El har senere vært med på å foreslå et sett med diagnosekriterier og en egen behandlingsavdeling for syndromet ved Kfar Shaul-sykehuset.

Dr. Yair Bar-Els diagnostisering er like fullt kontroversiell. Eksempelvis har de israelske psykiaterne Moshe Kalian og Eliezer Witztum hevdet at Jerusalem-syndromet i større grad bør forstås som et kulturelt fenomen, snarere enn et tema begrenset til psykiatrien. De hevder videre at det i særlig grad kan sies å ramme mennesker som allerede har en eksisterende mentallidelse, selv om det også kan ramme mennesker som er blitt ansett for å være mentalt stabile forut for sitt besøk til Jerusalem.

Kalian og Witztum hevder på bakgrunn av dette at Jerusalem-syndromet langt på vei må forstås som en paranoid-schizofren lidelse.

Den russiske forfatteren Nikolaj Gogol blir gjerne trukket fram som den første til å beskrive Jerusalem-syndromet. I 1848 dro han på pilegrimsreise til Jerusalem for å forløse en skrivesperre, men oppholdet svarte ikke til forventningene. Den hellige grav fremsto som skitten og vulgær, og etter reisen skrev han at «Jeg har aldri vært så lite tilfreds med min sinnstilstand som i Jerusalem og etterpå».

Kalian og Witztum er blant de mange som har satt spørsmålstegn ved anekdotene om Gogol. De hevder at han allerede før reisen var manisk-depressiv og led av hypokondri, og dro til Jerusalem i håp om å kurere sine mange fysiske plager og skavanker.

Siden syndromet er steds- og kulturbundet er det ikke oppført som diagnose i diagnosemanualen DSM. Tilsvarende lokale, ikke-anerkjente diagnoser er Stendhal-syndromet og Paris-syndromet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.