Ian Curtis, frontfigur og låtskriver i Joy Division. I tillegg til Ian Curtis bestod post-punkbandet Joy Division av Bernhard Sumner, Peter Hook og Stephen Morris. Ian Curtis begikk selvmord ved henging 18. mai 1980, kvelden før det britiske bandet hadde planlagt å legge ut på USA-turné. 

Ian Curtis vokste opp i Macclesfield i Cheshire, England, med en far som jobbet i politiet og en hjemmeværende mor. Han hadde et talent for skriving og poesi, og allerede i 11-årsalderen fikk han et skolestipend på grunn av dette. Han var likevel ikke særlig interessert i skolearbeid, og avsluttet skolegangen etter ungdomsskolen.

Den første jobben han fikk var i platebutikken Rare Records i Manchester. Her utvidet han sin kunnskap om musikk. Han favorittartister og inspirasjonskilder var blant annet Iggy PopDavid Bowie og Velvet Underground. Etter å ha jobbet i platebutikken, arbeidet han for kommunen som miljøarbeider i mange år. 

Joy Divisions bandmedlemmer møtte hverandre på en Sex Pistols konsert. Opprinnelig var bandnavnet Warsaw, men fordi et band i London på samme tid hadde navnet Warsaw Pact måtte de forandre bandnavn. Joy Division henspiller på «gledesdivisjonen», en sex-slave-avdeling i en av Nazi-Tysklands konsentrasjonsleire.

Joy Division var aktive fra 1976 og spilte bare inn to hele studioalbum: «Unknown Pleasures» i 1979 og «Closer» i 1980 (for diskografi, se Joy Division).

Ian Curtis var barndomsvenn med Deborah Woodruff, som etter hvert ble kjæresten hans. De giftet seg i 1975 og fikk datteren Natalie i 1979.

Ian Curtis ruset seg mye fra ung alder, han likte utfordringer og risikofylte aktiviteter. Fra ungdomsårene hadde han selvmordstanker og så opp til artister som Jim Morrison, som døde tidlig. 

I følge Deborah er det sannsynlig at Ian hadde epilepsi i ungdomsårene (1), som tydelig forverret seg det siste halvannet året han levde. Deborah forteller i sin bok om livet med Ian, Touching from a distance, at han falt om og ristet under en konsert etter at han var utsatt for blinkende lys. Både denne og andre ganger trodde personene rundt ham at anfallene skyldtes flashbacks etter rus, men det dreide seg mest sannsynlig om epilepsianfall.  

I løpet av de siste månedene flyttet han fra sted til sted og hadde stadig pengeproblemer. De siste to årene hadde han et forhold til to kvinner; konen Deborah Curtis og en kjæreste som het Annik Honoré, som var sammen med ham på konserter og turnering1.

Atten måneder etter at han hadde blitt diagnostisert med epilepsi begikk han selvmord i 1980, i en alder av 23 år. I tillegg til depresjon kan epilepsien, høyt arbeidspress, vanskelig forhold til hans nærmeste, manglende effekt av epilepsimedisiner og kanskje bivirkninger av disse i form av humørendringer bidratt til Ian Curtis tragiske slutt på livet1, 2, 3, 4. I en av hans uferdige dikt skriver han:  «Ever since my illness, my condition, I've been trying to find some logical way of passing my time, of justifying a means to an end»1.

På scenen brukte Ian Curtis kraftige armbevegelser, som kan tolkes som en måte å etterlikne epileptiske anfall på. Han brukte epilepsien og depressive tanker i musikken, sceneshowet og tekstene han skrev for Joy Division. Paradoksalt nok var det også dette som gjorde ham til en høyt respektert artist, et ikon. Med sin karakteristiske og kraftige barytonstemme og unike tekster ble han en modell for post-punk-genren.

Det blir sagt at Ian Curtis så Werner Herzogs film Stroszek hver kveld i flere måneder før selvmordet. Når han forberedte selvmordet må han ha hørt på Iggy Pops «The Idiot», fordi den fremdeles lå på platespilleren mens den gikk da han ble funnet av Deborah1

Ian Curtis ble kremert i Macclesfield Crematorium og Deborah Curtis satte inskripsjonen Love Will Tear Us Apart på gravstenen, som i tittelen på en sang han angivelig skrev til henne1, 4

Etter Ian Curtis' død dannet bandmedlemmene New Order, med Peter Hook som vokalist og Gillian Gilbert som nytt medlem. 

Control (2007) er basert på Deborah Curtis' bok Touching from a distance, og er regissert av Anton Corbijn, som mange år tidligere hadde jobbet som fotograf for Joy Division.

Curtis er også portrettert i filmen 24 Hour Party People (2002), et britisk komedie-drama om musikkmiljøet omkring Manchester i perioden 1976–1992. Manus: Frank Cotrell Boyce. Regi: Michael Winterbottom. 

  1. Curtis D, editor. Touching from a distance — Ian Curtis and Joy Division. Faber and Faber Limited; 1995.
  2. Tuft M, Gjelsvik B, Nakken, KO. Ian Curtis: Punk rock, epilepsy, and suicide. Epilepsy & Behavior 2015; 52: 218–221.
  3. Waltz M, James M. The (re)marketing of disability in pop: Ian Curtis and Joy Division. Pop Music 2009;28:367–80.
  4. Middles M, Reade L, editors. Torn apart: the life of Ian Curtis. London: Omnibus Press; 2006.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.