situasjonsbestemt ledelse

Situasjonsbestemt ledelse som teoretisk tilnærming knyttes i første rekke til forskningsmiljøer i USA på 1960- og 1970-tallet. En kjent teori om situasjonsbetinget ledelse ble utarbeidet av Paul Hersey og Kenneth H. Blanchard. Deres hovedmodell legger vekt på egenskaper ved medarbeiderne og hvordan de forholder seg til arbeidsoppgavene sine, og lederstilen varierer på dimensjonene styrende og støttende ledelse.

En annen mye omtalt teori om situasjonsbetinget ledelse ble utviklet av psykologen Fred E. Fiedler (Fiedler's contingency theory). Denne teorien dreier seg om at situasjonen består av ulike kombinasjoner av tre trekk: Forholdet mellom leder og medarbeider, arbeidsoppgavenes grad av struktur og lederens makt i egenskap av sin stilling i organisasjonen. Lederstilen varierer i denne modellen mellom oppgaveorientert og relasjonsorientert, som på hver sin måte passer til ulike kombinasjoner av de nevnte situasjonsfaktorene. I korte trekk sier teorien at oppgaveorientert ledelse vil fungere best i situasjoner som enten er svært gunstige eller ugunstige, mens relasjonsorientert ledelse vil fungere bedre i situasjoner som betegnes som delvis gunstige eller ugunstige.

Sti-mål-teorien, utviklet av Robert House, tilhører også denne kategorien. Teorien omhandler medarbeidernes behov og forventninger og relasjonen mellom leder og underordnet. Lederens atferd virker her gjennom å påvirke medarbeidernes oppfatninger av målsetninger og hva som er veien for å nå målene. Lederstilene som beskrives i sti-mål-teorien, er dirigerende, støttende, deltakende og prestasjonsorientert ledelse.