en komplisert statistisk analysemetode, opprinnelig utviklet innen psykologien i forsøk på å finne frem til det minste antall faktorer som på en tilfredsstillende måte kan forklare resultater fra en gruppe tester, ferdighetsprøver, spørreskjemaer eller andre datasett. Derved håper man også å komme på sporet av hvilke grunndimensjoner som ligger bak enkeltresultatene.
Faktoranalyse er særlig blitt benyttet i intelligensforskningen; pionerene er briten C. Spearman og amerikaneren L. L. Thurstone, som utviklet faktoranalysen for å finne frem til intelligensens struktur og sammensetning. Faktoranalyse har også vært anvendt på helt andre områder innen psykologien, f.eks. i forsøk på å finne frem til et sett mer grunnleggende personlighetstrekk som kan forklare et individs reaksjoner på forskjellige personlighetstester; fremtredende representanter for denne anvendelse er H. J. Eysenck og R. B. Cattell. Se også intelligens.
Faktoranalyse har også blitt nyttet i annen samfunnsvitenskapelig forskning, samt ikke minst innen naturvitenskapelig forskning, bl.a. miljøfag og medisin.
I tillegg til eksplorerende faktoranalyse har det blitt utviklet metoder for å bekrefte hypoteser om bestemte faktorer, «konfirmerende faktoranalyse», basert på arbeider av den svenske statistikeren K. G. Jöreskog fra 1960- og 1970-årene.