EEG, undersøkelsesmetode for å registrere hjernens elektriske aktivitet. Summen av hjernevevets små elektriske potensialer registreres i kurveform. Ved hjelp av små elektroder som festes på hodebunnen med pasta, blir potensialene ledet til forsterkere og derfra registrert digitalt eller overført til skrivere. EEG gir informasjon om hjernens funksjonstilstand under normale og forskjellige sykelige tilstander. Metoden kan også benyttes under hjerneoperasjoner, hvor elektrodene plasseres direkte på den blottlagte hjernebarken, såkalt elektrokortikografi.
De normale kurvene eller elektroencefalogrammene viser i hovedsaken svingninger med en frekvens på 8–12 per sekund, såkalt alfa-aktivitet. Dette er svingninger av cellenes membranpotensial (se aksjonspotensial). Hvordan og hvor alfarytmen oppstår har vært uklar, men man antar at pacemakeren (det som lager rytmen) sitter i en samling av hjerneceller sentralt i hjernen, thalamus. Under bevissthetsforandringer og søvn forandres rytmen, likeså under mental aktivitet og ved påvirkning av enkelte medikamenter.
Elektroencefalogrammet forandrer karakter ved flere organiske hjernesykdommer og er spesielt en meget viktig diagnostisk metode dels ved de forskjellige formene av epilepsi, men brukes også i diagnostikk av andre sykdommer og forstyrrelser, for eksempel ved koma, hjernebetennelse og dels for lokalisasjon av hjernesvulster og forstyrrelser i hjernens blodsirkulasjon, og dels for bedømmelsen av følgetilstander etter hjernesykdommer og hodeskader. Metoden er mye brukt også fordi den er ufarlig og ikke medfører inngrep på pasienten, og den er uten ubehag.