pengestraff; den vanligste straff for de mindre lovovertredelser som går under navn av forseelser, men brukes i en viss utstrekning også ved mer alvorlige straffbare handlinger, f.eks. i forbindelse med en betinget eller ubetinget fengselsstraff. Bot kan idømmes sammen med fengsel også om bot ikke er fastsatt som straff for lovbruddet (straffeloven av 1902 § 26 a). Boten tilfaller i alminnelighet statskassen. Ved fastsettelse av botens størrelse skal det, foruten til det straffbare forhold, tas særlig hensyn til den dømtes formuesforhold og hva han etter sine livsforhold antas å kunne utrede (§ 27).
Det er ikke i loven noe bestemt minimum eller maksimum for botens størrelse. I 1972 ble bøteleggelse på stedet (forenklet forelegg) med faste bøtesatser innført for de vanligste trafikkforseelser. I den dom eller det forelegg hvor boten blir ilagt, blir det også fastsatt en subsidiær fengselsstraff som den bøtelagte må sone hvis boten ikke blir betalt. Men han har ikke valget mellom å betale boten eller å sone den subsidiære frihetsstraff. Kan han betale, skal han gjøre det, og boten kan inndrives ved trekk i lønn eller ved at det tas utlegg i eiendeler. Avsoning er den siste utvei.
I 2002 ble det ilagt ca. 196 000 bøter, og i 2001 ble ca. 700 innsatt til bøtesoning.