amerikansk samfunnsøkonom; professor ved universitetet i Chicago 1948–83. Hans engasjerte forsvar for markedsøkonomien var en inspirasjonskilde for Margaret Thatcher, Ronald Reagan og andre politikere som ønsket å fjerne innenlandske statsreguleringer. I sine arbeider innen pengeteori og pengepolitikk fremstod han som den fremste talsmann for den monetaristiske skole og han fremholdt sterkt betydningen av pengepolitikk. I likhet med tilhengerne av kvantitetsteorien understreket han den rolle pengemengden spiller for prisnivå og produksjonsvolum. En økning i pengemengden slår ut i større produksjon og stigende priser, men først etter en tid. Dette gjør det vanskelig å finstyre den økonomiske utviklingen. Myndighetene bør derfor innskrenke sin virksomhet til å søke å holde den årlige økning i pengemengden i takt med den årlige, mulige stigning i produksjonen. Derved forhindres inflasjon og deflasjon.
Friedmans ideer fikk fra 1960-årene og fremover betydelig innflytelse på pengepolitikken i mange land, bl.a. ved at det ble satt egne mål for veksten i pengemengden. Hans kritikk av systemet med faste valutakurser var en medvirkende årsak til at Bretton Woods-ordningene ble erstattet av flytende valutakurser. Han ytet vesentlige bidrag til forbruksteorien, der han påviste at forbruket særlig påvirkes av den permanente inntekt folk regner med å ha, mens tilfeldige inntekter i større utstrekning absorberes av forandringer i sparing. Friedman la for dagen et sterkt liberalistisk grunnsyn med særlig understrekning av markedenes evne til smidig tilpasning. I 1976 ble han tildelt Nobels minnepris i økonomi.