tysk bakteriolog, fikk 1901 Nobelprisen for oppdagelsen av difteriantitoksin. Han viste at serum (blodvæske) fra dyr som har fått innsprøytinger av difteribasillens gift, toksinet, inneholder motgift, antitoksin, som uskadeliggjør toksinet. Ved gjentatte innsprøytinger av toksin på hester kan man oppnå høye konsentrasjoner av antitoksin i deres serum, og slikt serum kan brukes til behandling av difteripasienter.
Forut for oppdagelsen av difteritoksin og difteriantitoksin hadde Behring sammen med japaneren S. Kitasato vist at stivkrampebakterien produserer en sterk gift, tetanustoksin, som fremkaller dannelse av motgift, tetanusantitoksin, etter innsprøyting på dyr. Tetanusantitoksin (fremstilles nå av menneskeserum) brukes i stor utstrekning profylaktisk (forebyggende) med god virkning.