født i Ringsaker, norsk forfatter; jurist. 1830 stiftsoverrettsassessor i Trondheim, 1848 sorenskriver i Nedre Telemark. Han utgav 1815 to poesiantologier, «nyttårsgavene» Nor for 1815 og 1816, med bidrag av de fremste norske diktere samt enkelte egne dikt. I de følgende år var han regnet som landets ledende versdikter; han skrev bruksdikt og sanger, ofte til egne melodier, dessuten klassisistisk inspirert sjangerpoesi som ballader, romanser, oder, idyller osv. Mest kjent er hans Flagsang (1823): Mens Nordhavet bruser, blant hans beste ting er den store heksameteridyllen Nytaars-Aftenen (1819) og hans humoristiske dikt. Da hans Samlede Digte kom ut i 2 bind 1837, hadde imidlertid romantikkens litterære idealer fått sitt gjennombrudd i Norge, og Schwachs senklassisistiske poesi ble møtt av en nådeløs kritikk. Likevel kom et tredje bind 1846, og Digtninger, gamle og nye (1856). Fortellingen Brudekronen (1846) tar opp et romantisk-historisk stoff.
Schwach er en typisk representant for «1814-generasjonen», og utfoldet en bred kulturell virksomhet, han samlet folkeminne, stod som utgiver av Zetlitz' samlede dikt, Henrik Wergelands lyrikk i utvalg, Bjerregaards diktning og Maurits Hansens noveller (8 bind). Han var sekretær i Videnskabsselskabet i Trondheim og skrev Trondhjems Domkirkes Historie (1838) og De tre nordiske Rigers Myntvæsen fra de ældste Tider til nuværende (1842).
I 1848 skrev han sin selvbiografi, Erindringer af mit Liv 1790–1830, som ikke ble utgitt før i 1992. I 2008 utkom selvbiografien i ny utgave, tilrettelagt og redigert av Arild Stubhaug og Kamilla Akselsen.