født i Leningrad, finlandssvensk lyriker, medlem av kretsen rundt tidsskriftet Euterpe. Han debuterte i 1903 med Dikter, som utmerker seg ved en formell dyktighet inspirert av svenske 1890-årsdiktere som G. Fröding og O. Levertin. Motiver var fedrelandet, handlings- og heltedyrkelsen, og spesielt erotikken. Kjærlighetsmotivene til tross var livsnyterholdningen på retur i samlingene Gallergrinden (1905) og Rosenstaden (1907). Samtidig som Russlands press på Finland økte og arbeiderbevegelsen vant terreng, mørknet tonen i Gripenbergs poesi. Individualisme, naturdyrkelse og håpløs revolt ble sterkere i Svarta sonetter (1908), Drivsnö (1909), Aftnar i Tavastland (1911), Skuggspel (1912) og Spillror (1917).
Fra samlingen Under fanan (1918) til den posthume Genom gallergrinden (1947) var temaet overveiende politisk og moralsk, hentet fra opplevelsene under den finske frihetskrigen, der Gripenberg deltok på de hvites side. Hendelsene under krigen medførte også at han for første gang stod solidarisk med hele den finske befolkning. I hans senere samlinger er spesielt dødsdiktene i Sista ronden (1941) verd oppmerksomhet. Formelt sett er Gripenbergs lyrikk tradisjonell. At han også behersket den modernistiske stil viste han med samlingen Den hemliga glöden (1925), utgitt under pseudonymet Åke Eriksson. I memoarboken Det var de tiderna (1943) behandler han også sitt eget forfatterskap.