Termisk skjæring, oppdeling og tildanning av metalldeler ved hjelp av en konsentrert varmekilde som enten smelter vekk materiale i smale snitt, eller brenner det vekk under tilførsel av ren oksygen. Utviklingen av moderne sveiseteknikk hadde neppe vært mulig uten metoder for termisk skjæring, som muliggjør hurtig og billig tildanning av deler i så vel tynne som tykke plater.

De første metodene som ble utviklet (omkring 1900) var oksygenskjæring og bueskjæring. Ved oksygenskjæring kan nesten bare alminnelige konstruksjonsstål skjæres. Men her er behovet meget stort, og det er mulig å skjære stål i store tykkelser med betydelig hastighet og gode snittflater. Ved bueskjæring smeltes materialet vekk av en elektrisk lysbue. Metoden kan brukes på de fleste metaller, men gir brede og ujevne snitt og brukes derfor lite, og helst til grovt arbeid som oppdeling av skrap o.l.

Videreutvikling av bueskjæring etter annen verdenskrig gav plasmaskjæring, som gir snitt av tilnærmet samme kvalitet som oksygenskjæring, og som dessuten kan brukes på de aller fleste metaller. For alminnelig konstruksjonsstål over 50–60 mm tykkelse er oksygenskjæring nesten enerådende, men for mindre tykkelser har plasmaskjæring betydelig større skjærehastighet, og snittflatene er etter hvert blitt meget gode.

Etter midten av 1980-årene har laserskjæring fått betydelig anvendelse. Varmekilden er da en fokusert lysstråle fra en kraftig laser. Se laserbearbeiding. På tynne plater av de fleste metaller oppnår man vesentlig finere snitt og større nøyaktighet og skjærehastighet enn med plasmaskjæring. I tillegg kan man med laser skjære elektrisk ikke-ledende materialer som plast og tre.

Av metoder avledet av oksygenskjæring og bueskjæring kan nevnes furebrenning og kullbuemeisling. Furebrenning utføres med en skjærebrenner med bøyd munnstykke slik at materiale fra godsoverflaten kan fjernes. Furebrenning brukes f.eks. til å ta opp sveiser med feil for reparasjon, og til oppfuring av baksiden av sveiseforbindelser før bakstreng sveises. Kullbuemeisling har stort sett samme anvendelse som furebrenning, og begge metoder brukes i verksted- og verftsindustrien.

Termisk skjæring med lanse ble utviklet i Frankrike etter den annen verdenskrig, som et hjelpemiddel til å bryte opp og fjerne kanonstillinger, u-båthangarer og annet uønsket krigsmateriell. Oksygen tilføres gjennom et ca. 3 m langt rør (lanse) av stål. Indre diameter kan variere fra 6–19 mm, og hulrommet er delvis fylt med tynne stenger av stål, aluminium eller magnesium. Objektet som skal bores/skjæres forvarmes slik at lanse med innhold antennes i oksygenstrømmen ved berøring og brenner med en temperatur på i overkant av 3000 °C. Varmen overføres til objektet via varm slagg, damp og gass, og smelter hull og delefuger i de fleste materialer, herunder armert betong, ovnsfôringer, støpejern, rustfritt stål og ikke-jernmetaller. Fremgangsmåten er vesentlig raskere, også billigere enn tradisjonelle måter av mekanisk art.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.