Tarmkanalen hos mennesket strekker seg fra magesekken til endetarmsåpningen og omfatter: tynntarmen med tolvfingertarmen og tykktarmen med blindtarmen og endetarmen. Overgangen fra magesekken til tynntarmen kalles portneren, pylorus. Åpningen mellom magesekken og tarmkanalen kan lukkes med en kraftig snøremuskel.

Tynntarmen er 6–7 m lang og ligger i slynger i midtre del av bukhulen. Den øverste delen av tynntarmen er tolvfingertarmen, duodenum. Den går fra magesekken på høyre side av virvelsøylen og er festet med bindevev til bakre bukvegg. Utførselsganger fra lever og bukspyttkjertel munner i tolvfingertarmen, slik at galle og bukspytt blir blandet med mageinnholdet straks det er kommet over i tarmen. Slimhuden i tynntarmen danner tallrike tverrfolder og er tett besatt med tarmtotter, villi, som gir den et fløyelsaktig utseende.

Tarmtottene er fingerlignende utvekster av slimhud, opptil 1 mm høye. I midten har de en liten lymfekapillær, omgitt av et nett av blodkapillærer. Absorpsjonen av næringsstoffer fra tarminnholdet foregår i tarmtottene. Mellom tottene åpner det seg rørformede kjertler som produserer tarmsaft. Andre kjertler danner slim, mens noen celler i tynntarmslimhuden skiller ut hormoner og enzymer som er nødvendige for fordøyelsesprosessene. Langs hele tarmkanalen er det på flere steder rikelig med lymfatisk vev i slimhuden. Slike områder svarer til «mandlene» i munnhule og svelg (se lymfesystemet). Nedad til høyre munner tynntarmen i tykktarmens blindtarmdel, coecum.

I tykktarmen, colon, foregår ingen nedbrytning av næringsstoffer og bare liten absorpsjon av fordøyelsesprodukter. Tykktarmens oppgave er først og fremst å fjerne vann fra tarminnholdet. I slimhuden finnes særlig store mengder slimproduserende celler. Tykktarmen har et karakteristisk utseende. Den er i hele sin lengde, med unntak av endetarmen, rynket sammen av tre langsgående muskelbånd, tenier, slik at den får en rekke utposninger, haustrae, mellom båndene. Disse holder tarminnholdet tilbake.

Blindtarmen har et fingerlignende vedheng, appendix, av vekslende lengde, hos voksne oftest ca. 10 cm. Slimhuden i appendix er rik på lymfatisk vev og blir ofte betent (blindtarmbetennelse, appendicitt). Ved «blindtarmoperasjon» er det appendix som blir fjernet. Tykktarmen er ca. 1,5 m lang og deles i flere avsnitt: Den oppstigende delen (colon ascendens) går på høyre side fra blindtarmen til leveren. Den tversgående (colon transversum) ligger tvers over bukhulen fra leveren mot milten. Den nedstigende (colon descendens) går på venstre side og danner en stor S-formet slynge (colon sigmoideum) ned i bekkenet før den går over i endetarmen, rectum.

Endetarmen åpner seg på overflaten gjennom endetarmsåpningen, anus. Slimhuden i rectum er stort sett som i tykktarmen for øvrig, men like ovenfor anus er en krans av langsgående folder og groper. Disse kan danne tilholdssted for tarmsnyltere («mark»). Under slimhuden er et tett venenett. Hemorroider er en sterk utvidelse av disse venene. Nedenfor foldene er et fortykket lag av glatte muskelceller som danner en kraftig indre snøremuskel. Denne er ikke underlagt kontroll av viljen. Omkring selve analåpningen er en ytre snøremuskel av tverrstripede muskelceller, som også hjelper til å lukke anus og som kan kontrolleres bevisst.

Tarmbevegelse. Tarminnholdet fremføres ved peristaltiske bevegelser i tarmens glatte muskulatur, en bølgelignende fremadskridende sammentrekning av veggene i tarmrøret. Under tarmepitelet ligger et tynt lag av muskelceller som sørger for bevegelse i tarmslimhinnen. Utenfor dette muskellag er det et nettverk av sympatiske og parasympatiske nervetråder (Meissners plexus), som virker på tarmkjertlene. Lenger ute i tarmveggen er det et tykkere muskelsjikt, som består innerst av et lag ringmuskler og utenpå dette et lag med langsgående muskler. Mellom de to muskellag er det et ytre nett av autonome nervetråder (Auerbachs plexus) som regulerer peristaltikken.

Størstedelen av tarmene er hengt opp i krøs, dvs. folder av bukhinnen som fester tarmene til bakre bukvegg, mens enkelte avsnitt er festet til bukveggen ved bindevev. Bukhinnen som kler tarmene fortil og til sidene, danner også en stor, fettrik fold som henger ned fra magesekken og den tversgående del av tykktarmen som et forkle. Dette omentet tjener som en bevegelig utfyllingsmasse mellom bukinnvollene. Ved betennelsesprosesser i bukhulen legger det seg inn til de betente områder og hjelper til å avgrense betennelsen. Jfr. fordøyelse og fordøyelsesorganer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.