selvinkriminering

Selvinkriminering, det å bidra til sin egen domfellelse ved å avgi forklaring eller gi tilgang til andre bevis. Etter straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 § 90 har siktede ikke plikt til å forklare seg. Etter § 123 kan ethvert vitne nekte å svare på spørsmål som vil kunne utsette vitnet for straff. Det samme gjelder for nære familiemedlemmer.

Det samme prinsippet gjelder overfor et hvilket som helst offentlig organ eller tilsynsmyndighet, slik at man aldri behøver å gi opplysninger som kan være selvinkriminerende.

Etter amerikansk rett tilsvarer dette et begrep om å "påberope seg det femte grunnlovstillegg" i stedet for å svare på konkrete spørsmål der svaret er egnet til å påføre den som spørres et straffeansvar.

Retten springer ut av det overordnede kravet til en rettferdig rettergang i Grunnloven § 95. Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14, jf. lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett, har betydning for vernet mot selvinkriminering.

En annen side av selvinkrimineringsvernet er uskyldspresumpsjonen i straffesaker, som fastslår at det ikke kan brukes som bevis mot en person at han har benyttet seg av retten til ikke å inkriminere seg selv.

Litteratur

  • Jebens, Sverre Erik: Menneskerettigheter i straffeprosessen, 2004, isbn 82-02-23997-4, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg