I samtaleanalyse er reparasjon et system for å håndtere problemer i samtalen. Problemene kan gjelde oppfattelse (identifisering av språklig form), forståelse (identifisering av handling) eller akseptabilitet (sannhet, velformethet, relevans, legitimitet). 

Systemet består av en initieringskomponent som indikerer at det er et problem (og ev. identifiserer det) og en reparasjonskomponent som foreslår en (potensiell) løsning på det.

Fordelingen av disse komponentene kan være på begge parter i samtalen, slik at vi får fire ulike reparasjonsmønstre:

  1. Taleren kan selv både indikere at det er et problem og komme med en løsning på det, for eksempel ved å avbryte en ytring midt i og aå presentere en omformulering av den. Det kalles da selv-initiert selv-reparasjon.
  2. Samtalepartneren kan indikere at det er et problem (”hva?”), som så taleren retter opp, noe som kalles andre-initiert selv-reparasjon.
  3. Taleren kan indikere at det er et problem (for eksempel med å finne et ord, ved å si «hva heter det igjen?»), som så samtalepartneren løser, for eksempel ved å foreslå et mulig ord. Dette kalles selv-initiert andre-reparasjon.
  4. Endelig kan samtalepartneren indikere at det er et problem og selv komme med en løsning, for eksempel i form av en korrigering. Dette kalles andre-initiert andre-reparasjon.

Et sentralt poeng i reparasjonsteorien er at det er en preferanse for selv-reparasjon over andre-reparasjon.

  • Sidnell, Jack 2010: Conversation Analysis. An introduction. Wiley-Blackwell.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.