pasientrettighetsdirektivet

Pasientdirektivet er et rådsdirektiv fra Europaparlamentet (2011/24/EU av 9. mars 2011) om pasientrettigheter i forbindelse med behandling over landegrenser (grensekryssende helsetjenester).

EU-domstolen har slått fast at reglene om fri bevegelighet for tjenester også gjelder for helsetjenester og at dette prinsippet innebærer at pasienter på nærmere bestemte vilkår har rett til å få refundert utgifter til helsehjelp i annet EU-land. EU domstolens rettspraksis ble fulgt opp forskjellig av medlemslandene og det skapte et behov for å klargjøre og regelfeste pasienters rett til refusjon av utgifter for helsehjelp i andre EØS-land.

Pasientrettighetsdirektivet innebærer at pasienten kan ha rett til dekning av utgifter til helsehjelp i andre EØS- land, forutsatt at helsehjelpen tilsvarer den samme hjelpen pasienten ville fått i Norge.

Den 1. mars 2015 fikk EUs pasientrettighetsdirektiv full virkning i Norge. Det medfører at norske pasienter kan velge å reise til andre EØS- land for å motta sykehusbehandling, og deretter få refundert utgiftene. Pasientrettighetsdirektivet innebærer også at pasienter fra andre EØS- land vil ha rett til å få sykehusbehandling i Norge. Pasienter fra andre EØS- land skal som hovedregel ikke diskrimineres.

Pasientrettighetsdirektivet har vært bindende for Norge siden 2011, men før 1. mars 2015 omfattet det ikke sykehusbehandling. Tidligere ble kun utgifter til ikke-sykehusbehandling fra andre EØS-land refundert. Endringen med virkning fra 1. mars 2015 medfører at ordningen utvides til også å omfatte sykehusbehandling.

Både helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5 (stønad ved helsetjenester), tannhelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven er omfattet av ordningen.

I utgangspunktet må pasienten dekke utgiftene for den helsehjelpen som blir mottatt i andre EØS-land, og deretter søke om refusjon fra HELFO i etterkant. Det er begrensninger i hvor mye som dekkes. For det første er det kun utgifter tilsvarende det samme helsehjelp ville ha kostet det offentlige i Norge som kan innvilges, og derved betales tilbake til den pasienten som har hatt utgiftene. For det andre er det en begrensning i at pasienten aldri vil få dekket mer enn det som han eller hun faktisk har hatt av utgifter. Det innebærer at dersom behandlingen er rimeligere i det EØS-landet pasienten velger sammenliknet med hva det koster i Norge, så kommer ikke differansen pasienten til gode.

Borgere fra andre EU/EØS-land kan komme til Norge for å få behandling. Disse pasientene må betale for behandlingen selv og deretter eventuelt søke om å få tilbake det de har lagt ut i sitt hjemland.

Pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b andre ledd kan søke Helfo om forhåndstilsagn slik at de kan få avklart om det er mulig å få refusjon, og hvor mye man vil kunne få refundert maksimalt av behandlingsutgifter ved helsehjelp mottatt i et annet EØS-land.

Forhåndstilsagnet er et vedtak fra Helfo hvor den som søker vil få avklart om han eller hun har rett til stønad for helsehjelpen som planlegges. Videre vil forhåndstilsagnet inneholde informasjon om hvor mye den som søker kan få i stønad for helsehjelpen. Et forhåndstilsagn kan redusere den økonomiske risikoen for pasienten. Det er frivillig å søke forhåndstilsagn.

• Dagens medisin den 2. mars 2015
• Helsedirektoratet.no
• Europalov
• Prop.118 L (2012–2013) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (rett til nødvendig helsehjelp og pasientrettighetsdirektivet m.m)
• Helsenorge.no pasientrettighetsdirektivet
• Helsenorge.no forhåndstilsagn